Ingen spesiell plate jeg har kicket ekstra mye på i år, men til gjengjeld mange jeg har hatt stor glede av å bli kjent med. Her er ti av årets utgivelser som jeg gjerne tar med meg videre – og med glede anbefaler!
De ti albumene er ikke rangert, kun presentert i alfabetisk rekkefølge.
Amazing Space «Parallel Dreams»
Medlemmene i Amazing Space har solid erfaring som musikere i diverse prominente bergensband, men dette er deres første langspiller under eget navn. Og «Parallel Dreams» er blitt en usedvanlig vellykket og velklingende debut, der flotte harmonier og luftige gitarer fyller rommet over det synthbaserte lydteppet av det litt storslåtte slaget. Sjangermessig flyter Amazing Space uhindret mellom en miks av popete americana, velarrangert synthrock og drømmelik psykedelia som sammen gir bandet et eget uttrykk.
Buicken «15 år på tomgang: Live»
Normalt gir jeg bare plass for nye studioalbum i fysisk format i denne spalten, men gjør et lite unntak for Buicken. Åtte år etter studioalbumet «Priser veiene» har ordkunstnerne Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen gått i studio sammen med dagens medpassasjerer Mathias Eick og Amund Maarud og spilt inn seks låter – tre gamle og tre nye – med publikum til stede. Har du sett dem live vet du at det er en fryd å høre, har du ikke sett dem live forteller denne plata alt om hvorfor du bør få med deg Buicken neste gang de er på dine trakter!
deLillos «20 Lillos uten filter»
I juni feiret deLillos 40 år med to flotte konserter i Frøyas have i Oslo. Og kort tid før feiret de sitt jubileum med den doble uten filter-plata med 20 nye låter. Halvannen time i et variert men velkjent deLillos-terreng, framført med en energi og entusiasme som mange andre band kan misunne dem. Lars Lillo-Stenberg står for flerparten av låtene og de typisk underfundige tekstene med sine skarpe observasjoner, men de andre Lars’ene – Beckstrøm og Lundevall – slipper også litt til. Sistnevnte med en av platas beste låter «La tiden gå». La deLillos bestå!
Ea Othilde «I Will Not Be Like That»
Ea Othilde Heimdal Baklund er bare 21 år, men har allerede lenge levd med stempelet «lovende stjerneskudd». Etter to EPer foreligger nå albumdebuten, og den innfrir til fulle. PJ Harvey/Nirvana-introen på åpningskuttet setter tonen, med et utrykk et sted mellom indie og altrock med popnerve. Og ikke minst, med et spenn som ved siden av det rått energiske og skranglete gitarer også gir plass til strykere og det varsomt poetiske. Mange av låtene bygger seg gradvis oppover, og viser Ea Othildes styrke både som låtskriver og vokalist.
Jenny Hval «Iris Silver Mist»
Neste år er det 20 år siden Hval platedebuterte som Rockettothesky. Siden er det blitt flere album og to romaner, alle med et kunstnerisk uttrykk i den litt eksperimentelle leien. Småsært noen ganger, men heldigvis aldri i det ekskluderende hjørnet. På årets utgivelse (hennes niende album) dominerer det atmosfæriske, med vakker og skjør vokal på et synthbasert ambient lydbilde. Og mens små monologer, perkusjon, beats og jazzete tilløp vitner om utforskertrang, sikrer Jenny Hvals sensibilitet for vakre poplåter albumets fine balanse.
Sivert Høyem «Dancing Headlights»
Etter gjenforeningsrunden med Madrugada er Høyem tilbake med eget band (med Christer Knutsen og Cato Salsa som også var med i Madrugada), med sitt andre album på to år. Høyems mørke stemmeprakt gir musikken en klar identitet, men sammenliknet med tidligere Høyem-plater er denne litt lysere og raskere, med sterke innbyrdes variasjoner fra låt til låt. Spilt inn live i studio driver Høyem & Co musikken fint framover, med arr som lar både gitarer og piano få en sentral plass i lydbildet, i god symbiose med Høyems distinkte vokal.
The Impossible Green «Quicksilver Daydream»
Med base i Trondheim framstår The Impossible Green som eksponent for klassisk rock. På sin tredje langspiller tar Mathias Angelhus & Co oss med på en ferd gjennom et hovedsakelig amerikansk landskap som rommer melodiøs americana, energisk powerpop, drømmende psykedelia og for den saks skyld også stenk av soul og southern rock med blås og det hele. Flere år sammen sikrer et samstemt band som driver godt og som klarer å sy ulike elementer som flott vokal/harmonier, poengterte gitarer sammen i et fyldig lydteppe som gir mersmak.
Kristi brud «Et fall»
På siste halvdel av 2010-tallet kom Hjerteslag som et energisk og forfriskende pust fra Bergen. Dessverre endte moroa i bitter intern krangel, som endte med at vokalisten beholdt Hjerteslag-navnet, mens de andre brøt ut og dannet Kristi Brud. Navnet (med referanse til det religiøse Knutby-mordet i Sverige) har provosert mange, men musikalsk leverer de varene. Debuten «Alt er nytt» i 2023 fikk Spellemannpris, og «Et fall» følger fint opp. Enda mørkere i tonen, med kraftfullt fengende angstpop og klare linjer tilbake til stemningsmessig postpønk.
Malin Pettersen «Wildflower»
Det er fem år siden Malin Pettersens Nashville-innspilte «Wildhorse» ga henne et slags gjennombrudd. Siden er det blitt to litt annerledes soloalbum og et (i år) med bandet Lucky Lips, før hun i høst slapp «Wildflower». Tittellikheten mellom de to Wild-platene gjør at det føle naturlig å betrakte sistnevnte som en oppfølger. Noe også basen i americana/countrypop synes å bekrefte. Med band i ryggen trår Pettersen til med elleve egne låter som på utmerket vis klarer å kombinere sterke melodier med reflekterende tekster og leken produksjon.
Signe Marie Rustad: «Do You Know Something I Don’t»
Med fire album i løpet av et drøyt tiår har Rustad, med utgangspunkt i americana, etablert seg som en av landets mest spennende artister. Godordene har haglet samtidig som nedslagsfeltet er blitt utvidet i takt med hennes egen utvikling. Som har ført oss fram til grepet å spille inn årets album i Oslo Konserthus med publikum i salen. Resultatet er blitt svært bra, der spillegleden på scenen og samspillet med publikum skaper en energi og lekenhet som forplanter seg til det varierte materialet med fellesnevner vakkert og melodiøst.
Ti andre:
Å plukke ut ti album som «årets beste» er en vanskelig øvelse som vel strengt tatt ikke gir særlig mening utover det at mange liker lister av ethvert slag. Noen album sier seg kanskje klart, men mange er litt mer avhengig av dagsform og setting. Derfor tar jeg med ti andre av årets utgivelser som sikkert også kunne kandidere til en plass på min liste over årets ti personlige favoritter.
El Cartel «Fronteras»
In the Country, Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud «Remembrance»
The Lost Pilgrims (Beckstrøm & Wasserman) «The Lost Pilgrims»
Rebekka Lundstrøm «Accidentally Happy»
Jørgen Nordeng «Kjærlighetsspråk»
Oakland Rain «Twin Flames Part I: The Evergreen»
The Other End «Core Values»
Sigrid «There’s Always More That I Could Say»
Thea & The Wild «Truck Sized Astroid»
Valkyrien Allstars «venter på noen som venter på noen»
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste svenske album 2025 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste svenske album 2024 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste internasjonale album 2024 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste norske album 2025 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets beste internasjonale album 2025 (Øyvinds utvalgte)
5 thoughts on “Årets beste norske album 2025 (Leffes valg)”