De gamle er eldst og det er døden som ruler. Det kan i hvert fall se slik ut, hvis vi skal se på de fem platene jeg mener har vært de beste i 2016. For alle kan se tilbake på 25 år som plateartister, og tre av dem er tematisk nært knyttet til døden. Et spesielt år? Ja…
1. David Bowie «Blackstar» (Iso Records)
Gjennom hele sitt liv gikk Bowie inn i ulike roller, hele tida med artistisk stålkontroll. Det gjaldt også hans aller siste utspill, hvor han uvisst for oss alle regisserte sitt farvel med nerve og nærvær. En gedigen artistisk triumf.
Les også: David Bowies svarte stjerne lyser sterkt (plateanmeldelse)
2. Nick Cave & The Bad Seeds «Skeleton Tree» (Bad See Ltd)
Cave i sitt mørke og hudløse hjørne, klart preget av den tragiske døden til den ene av hans to tvillingsønner sist vinter. Det er sårt, men den emosjonelle nerven skaper også et vakkert lys i det mørke.
3. PJ Harvey «The Hope Six Demolition Project» (Island Records)
Kanskje ikke fullt så sterk som «Let England Shake», men PJ mestrer likevel kunsten å skape vakker kunst av all verdens krig og elendighet. Et gripende dokumentarisk bilde av vår samtid, med musikk og tekst som sammen forsterker det dramatiske elementet.
4. Leonard Cohen «You Want It Darker» (Columbia Records)
Helsen skrantet da vår mann spilte inn dette albumet, men en styrkedemonstrasjon av de sjeldne å gjennomføre prosjektet. Vakre sanger med gode tekster hvor han tar avskjed med denne verden. Et rørende og verdig farvel.
Les også: So long, Leonard
5. Radiohead «A Moon Shaped Pool» (XL)
Thom Yorke & Co lever i sin egen snåle verden, men til tross for den lavmælte dysterheten som farger musikken, oppleves årets plate med britene likevel som mer åpen og inkluderende enn mye av det de har levert de siste årene.
Les også:Årets beste plater 2016, 6-10
Av Leif Gjerstad
