Både i form og innhold skiller de nye bøkene til Beate Grimsrud, Tore Renberg og Klas Östergren seg klart fra hverandre. Det de har til felles er likevel at de alle har gitt meg så store leseopplevelser at de var selvskrevne da jeg skulle lage denne oversikten over årets beste bøker.
Så skal jeg selvsagt være ydmyk nok til å si at jeg dessverre har fått lest altfor få bøker dette året til å kunne pretendere en autoritativ «årets beste»-liste. Til det trenger du større lesehester eller større redaksjoner enn meg og LeffesLab. Men noe har jeg jo fått lest, og blant dem er det de på denne lista som har gjort størst inntrykk.
Norsk lystlesing
Vi starter med fire norske bøker som jeg i utgangspunktet ikke skulle jobbe med, men bare hadde lyst å lese:
Beate Grimsrud «Jeg foreslår at vi våkner» (Cappelen Damm)
Bare uker etter at denne boka ble utgitt kom den triste beskjeden om at Grimsrud var død. Hun hadde tapt sin lange kamp mot kreften. Sykdommen står sentralt også i «Jeg foreslår at vi våkner», der romanen kretser rundt Vilde og hennes kreftsykdom. Men til tross for det tunge temaet klarer Grimsrud å lage en fabulerende fortelling som sprudler av livsglede og humor, mens sykdommen herjer og uroer. Romanen ble fullt fortjent belønnet med årets Bragepris. Et stort farvel fra en stor samtidsforfatter.
Tore Renberg «Tollak til Ingeborg» (Cappelen Damm)
Stavanger-forfatteren har her konvertert til nynorsk, og gjør det med glans. Renberg tar oss med hjem til gården og inn i hodet til den grinete og sære enkemannen Tollak. Han er en mann av få ord som hater framskrittet og opplever det som om utviklingen tar fra ham hele hans verden. Og når verden går mot ham og ordene svikter kan løsningen være å ty til vold, samtidig som han i hvert fall overfor noen kan vise ømhet. Boka byr på en fortettet, ubehagelig stemning der det usagte i en thrilleraktig intensitet varsler noen skjulte, mørke hemmeligheter som skrelles av, lag for lag helt til siste slutt.
Anne Grete Preus «Stråets lengde. Skisser fra et liv» (Aschehoug)
Da kreften tok henne i fjor, hadde 62-årige Preus i lengre tid jobbet med en selvbiografi. Den rakk hun dessverre aldri gjøre ferdig, men det som lå ferdig er her samlet og satt sammen til denne lille, fine boka. Her forteller Preus om og reflekter over sitt liv, fra de første årene i Haugesund til de siste årene med sykdommen. Og underveis tegnes bildet av ei kvinne som fant styrke i utenforskapet og følte han trakk «det lengste strået» da hun fant musikken. Kapitlene er ikke alltid kronologiske, men som en rød tråd gjennom hele boka løper en rørende takknemlighet overfor livet, mens varmen formelig stiger opp fra sidene.
Ida Fjeldbraaten «Jerv» (Cappelen Damm)
Siden de andre tre er etablerte navn, fikk jeg lyst til å trekke fram en debutant også. Og da ble det Fjeldbraaten som er blitt nominert til NRK P2-lytternes romanpris (prisvinner blir kjent på nyåret) for sin romandebut «Jerv», med fokus på dyret i mennesket, og mennesket i dyret. Bokas hovedperson bor på institusjon og jobber i den lokale dyreparken. Hun sliter med sinne og selvfølelse, og bærer på alle måter tegn på å ha «ramlet på utsiden» av samfunnet. For den navnløse jenta er det lettere å få kontakt med dyrene i dyreparken, og da framfor alt jerven. Dette samværet gir grunnlag for en meget god og original fortelling om ensomhet og utenforskap, der jente og jerv snakken sammen og der instinkter overstyrer refleksjoner.
Les Fjeldbraaten-intervju her!
Svensk lystlesing
Kjører det samme utvalgskriteriet som for de norske. To «vanlige» forfattere, en musiker og en debutant.
Nina Wähä «Testamente» (Pax forlag)
Den svenske forfatteren er oppvokst i Stockholm, men med en mor som kommer fra Tornedalen (der Sverige og Finland møtes langt i nord). Og det er der handlingen i «Testamente» utspiller seg, i en omfangsrik familie med fargerike karakterer der alle trer fram og bidrar til den store familiefortellingen. Boka er usedvanlig frodig og hendelsesrik, og det er ikke bare den geografiske beliggenheten som gjør at det føles litt naturlig å trekke linjer til Mikael Niemi-klassikeren «Populärmusik från Vittula».
Klas Östergren «Renegater» (Bokförlaget Polaris)
Da Klas Östergren i 1980 ga ut «Gentlemen» var det som en enkeltstående roman. Men den åpne slutten skrek etter mer, og nå foreligger siste bind i trilogien. Levemannen Henry Morgan dukker uventet opp på gården til fortellerstemmen Östergren, og gjensynet spinner tråder mellom deres felles fortid og nåtid, samtidig som den stiller krav og forventninger til framtid. Östergren briljerer med fortellerevne og digresjoner som lever sitt eget liv til alt faller på plass. Handlingen glir elegant inn og ut av den virkelige verden og fakta, mens fiksjon blandes på en sømløs måte som forvirrer og fascinerer. Både på og mellom linjene kommer Östergren med sviende kritikk av det svenske samfunnet i denne meget sterke romanen.
Annika Norlin «Jag ser allt du gör» (Weyler förlag)
Under navnet Säkert! har Annika Norlin som artist tidligere blitt priset for sine tekster. Nå har hun tatt spranget over fra poplåtenes fortellerform til en litterær novellesamling. Og hun lykkes godt. I «Jag ser allt du gör» får vi åtte noveller som språklig framstår som veldig sikre og lekne, mens hun kommer tett innpå personene som befolker novellene. Uttrykket spenner fra lavmælte hverdagsskildringer med satiriske brodd og en sorgens reise gjennom Nord-Sverige til en hysterisk morsom tur nedover Europa med bandbussen. En säker debut!
Lydia Sandgren «Samlade verk» (Albert Bonniers förlag)
For en debut! Sandgrens nesten 700 sider lange debut har tatt Sverige med storm. Mange overstrømmende anmeldelser munnet i desember ut i Augustpriset. Og jeg forstår entusiasmen. «Samlade verk» er en av disse sjeldne bøkene som byr på nyanserte personportretter, gode miljøskildringer, fin tidskoloritt og en handling som drives effektivt framover. Samtidig som den er lettlest. Med utgangspunkt i livet til tre venner utfolder handlingen seg i stor grad i Göteborgs litterære og kunstneriske miljø, med avstikkere til Paris, Berlin og Stockholm gjennom et tidsspenn på flere tiår. Som leser har det vært fascinerende å være med på ferden. Og til vinteren kommer den også til Norge.
Les også: Debutant får Augustpris!
De anmeldte
Har også anmeldt noen bøker for Bok365 på oppdrag, og tar her med to jeg trillet til en terningsfemmer.
John le Carré «En fri agent» (Cappelen Damm)
Kort tid før jul kom den triste beskjeden om John le Carrés død. Da er det desto hyggeligere å kunne konstatere at han helt til siste slutt leverte. I «En fri agent» møter vi den erfarne agenten Nat, nylig hjemkommet til England etter mange år i felten. Overgangen er ikke bare enkel, og han får snart trøbbel på jobben. Underveis opplever Nat at idealisme og rettferdighet kan komme i konflikt med lojalitet og reglement, mens le Carré tar et oppgjør både med Brexit og Trump. Både tempo og intensitet øker mot slutten i denne like velskrevne og reflekterte som spenstige bok av John le Carré. Et verdig farvel.
Karin Fossum «Bakom synger døden» (Cappelen Damm)
I Fossums nye krimroman blir den sympatiske politietterforskeren Konrad Sejer stilt overfor to drapsgåter. Frykten for en mulig massemorder sprer seg, men både Fossum og Sejer tar det med ro. Det hersker en lavmælt og nærmest lun tone gjennom boka, der bare et par eksplosive actionscener forstyrrer «idyllen». En av Fossums store styrker som krimforfatter har alltid vært hennes psykologisering av forbrytelsene. Dette viderefører hun elegant i det som er den femtende og som også skal være den siste boka med Konrad Sejer. Da er det ekstra hyggelig at han går ut med flagget til topps.
Og… disse kan jeg ikke anmelde, men kanskje likevel minne om?: Min samboer Vibeke Borgersen ga tidlig i høst ut kokeboka «Svensken, dansken og nordmannen – om mat og minner og mer» (Ford Forlag) og sammen med Lars Ulseth ga jeg i februar ut boka «Pauspoeten. Sangtekster gjennom 50 år» (Falck Forlag). Jeg syns begge er blitt bra, jeg!
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste bøker 2019
