Ingeborg Arvola fikk Brageprisen, Lina Wolff fikk ikke Augustpriset. Begge hører uansett med blant dem jeg leste med størst glede i 2022.
En stor del av året er gått med til å jobbe med eget bokprosjekt (Tramteatret) og annen frilansing, så det er ikke blitt all verdens tid til å lese andre bøker utover egen og de jeg er blitt bedt om å anmelde. Spesielt har tidspresset gått utover muligheten til å plukke opp noen bøker av pur lyst og/eller nysgjerrighet.
Jeg har med andre ord ikke lest nok til å kunne rope ut om «årets beste». Til det er sammenlikningsgrunnlaget alt for spinkelt. Men, jeg kan i det minste peke på noen bøker jeg faktisk har lest og som jeg har hatt stor glede av. Kanskje kan en eller flere av dem også passe for deg?
Fire norske
Ingeborg Arvola «Kniven i ilden» (Cappelen Damm):
I årets skjønnlitterære Brageprisvinner skrur Arvola klokka tilbake til 1859 og inviterer leseren med på en ferd til Finnmark, der alenemoren Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og forlater Finland for Finnmark i jakten på et bedre liv. Men kvinnen med to barn født utenfor ekteskap med to ulike fedre kommer aldri helt fram til målet. Underveis treffer hun den gifte mannen Mikkel Aska, og den lidenskapelige kjærligheten som oppstår dem imellom, blir alt annet enn uproblematisk. Arvola forteller historien med et fengslende driv som lar leseren føle både på naturens krefter og arbeidets slit, samtidig som det lidenskapelige forholdet mellom Brita Caisa rommer både ømhet, erotikk og kampen mot «øvrighetens» fordømmelse av deres kjærlighet.
Les intervju: Inspirert av sterke damer i familien
Matias Faldbakken «Stakkar» (Oktober)
Faldbakkens forfatterskap er av typen som aldri er redd for å prøve nytt og underveis alltid byr på overraskelser. I årets roman møter fattiggutten Oskar et underlig vesen som kommer ut fra skogen. Vesenet viser seg å være ei jente helt uten språk som har vokst opp «utenfor kulturen», og i den originale fortellingen reflekterer Faldbakken med stor fantasirikedom over hva et menneske og hva et liv egentlig er. En lettere absurd historie med et rikt språk, sprudlende fortellerglede og overraskende vendinger som er stundom morsomme og stundom ubehagelige – men hele tiden fascinerende – å lese.
Jens M. Johansson «Familieverdier» (Tiden)
Hovedpersonen Storm var en gang i tida Norges beste tennisspiller, men akkurat når det store, internasjonale gjennombruddet står rett for døra går alt skeis. Og det setter i grunn mønsteret for resten av livet. Litt stormannsgal, men velmenende kaster Storm seg ut i stadig nye prosjekter. Alle med stort potensial, men likevel går det meste galt. Ikke hjelper det Storm noe særlig heller at mora er en kjent teaterdiva som definerer hvordan familieverdiene skal være, mens hans franske kone Margot får nok av Storms planer og løgner og forlater ham. I sin skildring av Storm & Co byr Johansson på tidsaktuell samfunnssatire og personskildringer som setter lattermusklene i sving, samtidig som det store mørket lurer under overflaten.
Zeshan Shakar «De kaller meg ulven» (Gyldendal)
Etter suksessdebuten «Tante Ulrikkes vei» i 2017 er Shakar nå framme ved tredje bind i sin oppveksttrilogi. Fikk Bokhandlerprisen for denne såre fortellingen om dagens norske klassesamfunn, der fortellerstemmen har gjort klassereisen og hele tida rastløst streber etter mer, mens hans norske mor og pakistanske far har slitt gjennom hele livet, uten å sitte igjen med særlig annet enn ødelagt helse. Med lavmælt stemme, men rik på malende detaljer og sikkert blikk for sin samtid, skildrer Shakar sønnens forsøk på å skjønne faren bedre. Den pakistanske arbeidsinnvandreren som etter 50 år i Norge sitter tomhendt tilbake, når han vender tilbake til hjemlandet for å bli gammel der. Ømt, sårt og bevegende fortalt.
Les intervju: Prisvinner mellom to kulturer
Fire svenske
Therese Bohman «Andromeda» (Norstedts)
Den unge og usikre studenten Sofie får praksisplass i forlaget Rydéns, der hun raskt blir tatt under vingene av den høyt ansette, men desillusjonerte forleggeren Gunnar. Til tross for den store aldersforskjellen finner de hverandre i sitt syn på litteraturen, og Sofie får stadig større arbeidsoppgaver. Det oppstår snart et pasjonert forhold mellom dem, men selv om Sofie sitrer av seksuelle spenninger og Gunnar kanskje også bærer på en lengsel, nøyer paret seg med faste, ukentlige middager der de snakker om litteratur og livet, før Gunnar haster hjem til kona. Bohman forteller lavmælt og ømt om to menneskers lengsel i en tid der verdiene de står for synes å stå for fall. «Andromeda» kan leses som et kulturkonservativt forsvar for klassisismen og det kan leses som et lite innlegg i meetoo-debatten. Men framfor alt er det en varm bok om savn og kjærlighet, til mennesker og bøker.
Torbjörn Flygt «Slugger» (Polaris)
I 2001 fikk Flygt Augustpriset for romanen «Underdog», den første i en trilogi om arbeiderklassegutten Johan Kraft som via studenttilværelsen i andrebindet «Outsider» (2011) har gjort klassereisen til dagens posisjon i «Slugger» som en matlei jurist som i mangel på bedre har spesialisert seg på skilsmissessaker. Når vi nå igjen møter Johan Kraft inviterer han til midsommarfest med hele familen samlet rundt et langbord. Men jo lenger ned i flaska de kommer, desto skarpere blir konfliktene som gir Flygt mulighet til å reflektere over utviklingen i samtids-Sverige, fra «Underdog»-oppveksten i folkhemmet til «Sluggers» individualiserte samfunn med Sverigedemokraterna som stor kraft, ikke minst i Krafts Skåne. Flygt kan til tider bli vel detaljert og ordrik («Slugger» er på nærmere 600 sider), men hans levende fortellerstil – der han med stor stilsikkerhet farger sine beskrivelser med humor-satirisk snert – gjør at det aldri blir kjedelig. Dessuten antar boka etterhvert en mørkere og mer sorgfull valør som gir den større tyngde.
Lina Wolff «Djävulsgreppet» (Albert Bonniers förlag)
I sin fjerde roman går Wolff inn i en relasjon som i startfasen kan synes harmløs, men som raskt eskalerer til et destruktivt og voldelig forhold. Hovedpersonen er en svensk kvinne som sier opp jobben i Sverige for å starte påny i Firenze. Der treffer hun en tjukk og lite attraktiv mann som hun blir forelsket i og føler omsorg for. Men etter hvert som hun «oppdrar» ham skifter maktbalansen. Han får større selvtillit, hans seksuelle appetitt blir stadig sterkere og gjennom fysisk og psykisk vold kontrollerer han henne. Slik maktbalansen skifter, endrer både miljø og språk seg underveis, med overraskende vendinger som sitrer av nådeløs spenning. Og mens voldsspiralen snurrer alt heftigere øker intensiteten i et litterært klimaks som tar et djevelsk grep på leseren.
.Daniel Gustafsson «Fine de Claire» (Nirstedt/Litteratur)
Tittelen på Gustafssons andre roman er hentet fra en østerstype som blir dyrket ved den franske atlanterhavskysten, og som blir målet for 55-årige Helenas flykt fra et stivnet liv. Ekteskapet med hennes danske mann er lunkent, forholdet til hennes voksne datter iskaldt og jobben som geolog har også mistet sin tiltrekningskraft. Uten å si noe til noen bestemmer hun seg for å forlate alt og setter seg i bilen, med kurs for den franske atlanterhavskysten og fine de claire-østersene som hun har fattet stor interesse for.
Parallelt med Helenas reise gjennom Europa og møte med andre personer underveis, fortelles også historien om en mislykket østers-ekspedisjon på 1800-tallet, med de økologiske konsekvenser som hundre år seinere staker ut kursen for Helena. Vekslingen mellom disse to fortellingene forsterker og knytter bånd til hverandre, med jakten på et bedre liv i rikere land og økologiske konsekvenser av profittjag som naturlige stikkord. Og med menneskeskjebner som Gustafsson finstemt bruker til å gå inn i og utvikle relasjoner som byr både på sivilisasjonskritikk, usikkerhet og hjertevarme.
Norsken, svensken og dansken
Blant bøkene jeg har anmeldt for BOK365 trekker jeg her fram tre bøker av forfattere fra de tre skandinaviske land. Både den svenske og den danske leste jeg riktignok i fjor, da de kom ut i sine hjemland. Men det var i år de ble utgitt i Norge, så da får de bli med også på årets liste!
Marie Aubert «Jeg er egentlig ikke sånn» (Oktober)
15-årige Linnea skal konfirmeres. Foreldrene Bård og Ellen er travle med forberedelsene, mens farfar Nils gleder seg til at dattera Hanne kommer på et sjeldent besøk fra Oslo. Det dukes opp til fest, men bak skrålinga og skålinga krakelerer idyllen. Som i sine to tidligere bøker pirker Aubert i temaer som ensomhet, tilhørighet og jakten på identitet – og hun gjør det overbevisende godt med et enkelt og hverdagslig språk som flyter lett og gir dialogene liv.
Kerstin Ekman «Løpe ulv» (Aschehoug)
«Løpe ulv» er en fortettet og poetisk velskrevet fortelling på 177 sider som kan leses på flere plan. Den kan tolkes som et angrep på ulvepolitikken og myndighetenes måte å forvalte naturen på. Den kan forstås som et politisk innlegg i klimadebatten. Den kan oppleves som en relasjonsroman der balansen forstyrres av ytre hendelser. Og den kan leses som en stille meditativ fortelling om samspillet menneske-natur, aldring og død. Og det beste: uansett innfallsvinkel garanterer det en god lesestund!
Helle Helle «BOB» (Oktober)
Gjennom små språklige vendinger og tilsynelatende uskyldige bisetninger skaper hun stemningsmarkører, som nesten usynlig drar historien videre. Mye av den hverdagslige dramatikken gjenfinnes mellom linjene. Det gir liv både til Bob og boka, og selv om vi tidlig fornemmer at fortellerstemmen blikker tilbake på og skildrer et forhold i oppløsning, venter vi hele tida i spenning på hva som skal skje. Det er sårt, og mens vi grunner over hvilke valg Bob skal ta, kan vi nyte Helle Helles presise språk.
