Noen mente The Only Ones var de eneste som telte. Men vokalist og bandleder Peter Perrett rotet seg bort i ruståka før bandet virkelig fikk vist sitt potensial. Nå er han endelig ren og gjør et overraskende vitalt comeback etter mer enn 20 år med albumet «How The West Was Won».
Da den britiske pønken mot slutten av 1970-tallet gikk over i nyveiv og postpønk, var The Only Ones et av de fremste navnene. De to albumene «The Only Ones» (1978) og «Even Serpents Shine» (1979) ble veldig godt mottatt av kritikere og singelen «Another Girl, Another Planet» ble en av eraens store kultsingler. Men tredjealbumet «Baby’s Got A Gun» (1980) ble ikke like vellykket, og bare to år etter ble bandet oppløst. Medvirkende årsak til dette var Perretts rusmisbruk, som i årene etter bare eskalerte til han befant seg så langt ned i heroin-hengemyra som det lar seg gjøre. Og selv om han siden har gjort sporadiske forsøk på comeback, med sin siste offisielle utgivelse som The One i 1996 og en gjenforening for ti år siden med The Only Ones, er det aldri blitt til noe ordentlig. Hans personlige problemer har vært for store for at det kunne lykkes.
Derfor hadde jeg for lengst avskrevet Peter Perrett da nyheten kom i fjor om at han var rusfri og aktuell med nytt album. Selvsagt gledelig, men ikke noe jeg nødvendigvis hadde særlig store forhåpninger til. Men nå har jeg levd med comebackalbumet «How The West Was Won» en tid og kan konstatere at det ikke bare er bedre enn jeg hadde forventet. Det er langt, langt bedre!
En eneste lang opptur
Helt fra første avspark med oppgjøret med USA i tittelkuttet til den insisterende avslutningen med «Take Me Home» ti låter og drøye 40 minutter seinere er dette en eneste lang opptur.
Med sønnene Peter Jr og Jamie i bandet og veteranprodusent Chris Kimsey på laget leverer Perrett rock som både biter og snerrer gatesmart, samtidig som han viser at årene med rusmisbruk ikke har tatt knekken på låtskriver og vokalist Perrett. I åpningssporet «How The West Was Won», med humoristiske kjendisreferanser, hører vi det klare slektskapet med Lou Reed/Velvet Underground, mens «Hard To Say No» er en klangrik og fengende Spector-flørt. «Troika» har et cinematisk preg der den gradvis bygger seg opp som en perlende melodiøs poplåt og «Living In My Head» beveger seg i retning smakfull psykedelia. Alt med Perretts tørre, nasale vokal og personlige preg intakt, og mange tekster med tørrhumoristiske referanser som lett kan tolkes i retning hans dopfortid (kke minst nevnte «Living In My Head») – men som er tvetydige nok til at de selvsagt kan bety noe helt annet.
Uansett er dette en usedvanlig god plate – og det er vanskelig å se for seg et sterkere og mer overraskende comeback i 2017 enn dette. Velkommen tilbake, Peter Perrett!
Av Leif Gjerstad
Se videoer:
