Veteranene Lundell og Thåström står for to av årets høydepunkter på platefronten i Sverige. Men Hurula, Slowgold og flere andre har også levert plater som fortjener litt oppmerksomhet.
Her har jeg plukket ut ti album fra litt ulike sjangere som jeg har satt stor pris på i år. Siden jeg ikke er overvettes begeistret for idrettens konkurranseprinsipp innen musikk, så har jeg også unngått å rangere dem, og nøyer meg heller med å presentere dem i alfabetisk rekkefølge.
Har samtidig bare lyst å komme med en liten kommentar til at jeg har tatt med Thåströms «Klockan 2 på natten, öppet fönster» på denne oversikten. Normalt inneholder jo slike «årets beste»-lister bare studioalbum, mens Thåströms plate av året altså er en liveplate. Men den byr bare på en slik intensitet og styrke at jeg føler det ville blitt rart å bare hoppe bukk over den. Så den fikk bli med studiogjengen.
Og siden jeg først er i gang, kan jeg også gjøre Thåström-fans oppmerksomme på at en Imperiet-dokumentar er på gang. Den ferdige dokumentaren vil komme i to versjoner, en timelang tv-versjon som skal vises på SVT og en lengre utgave som skal settes opp på kino og vises på strømmetjenester. Dokumentaren er planlagt med premiere i 2022.
Avantgardet «Smile and wave» (Avantgardet)
Bandet fra Nybro i Småland startet som et rølpete rockeband med spontanitet og selvutleverende tekster av det dekadent-destruktive slaget som stikkord. Med årene er de blitt mer edruelige, uten at det har redusert sjarmen i musikken deres med nevneverdig grad. På «Smile and wave» hever vokalist/låtskriver Rasmus Arvidssson blikket mer utover sitt eget lille liv, mens det melodiøse boogiedrivet sikrer musikken det løftet den trenger.
Ana Diaz «Tröst och vatten» (Winwin Recordings/Sony Music)
Etter 15 år utenlands vendte Ana Diaz tilbake til Sverige. Hun var lei av å skrive formelbasert pop for andre. Tida var moden for noe eget og mer personlig, noe som ga doble «Lyssna, del 1 & 2» i 2016 og nå «Tröst och vatten». Bakgrunnen som poplåtskriver skinner innimellom gjennom med spretne låter med sterke melodilinjer, men like ofte senker hun tempoet og bruker stemningsfulle lydkulisser som ramme rundt poetiske og treffsikre novelletekster som rommer både (kjærlighets)sorg, sinne, angst og annet.
Hurula «Jehova» (Razzia/Sony)
Til tross for tittelen, er Robert Hurulas fjerde album ikke religiøst i tradisjonell, kristen forstand. Men midt i all den desperasjon som preger Hurulas tekster, øyner han et lite håp om bedring som han klamrer seg til, som en «Jehova». Albumet er en naturlig oppfølger til fjorårets «Klass», der Hurula ufiltrert skildret en like kaotisk som selvdestruktiv oppvekst. Og i dette ligger noe av Hurulas store styrke. Han kan synge om desperasjon med nervetrådene på utsiden, samtidig som han forfører lytteren med et postpønk-energisk og gitardominert klangfullt melodiøst driv som om han var fetteren til Håkan Hellström.
Hanna Järver «Tusen täta lögner in» (Hanna Järver/Smuggler Music)
27-åringen fra Örebro har lagd et slags skilsmissealbum før skilsmissen er et faktum, dvs refleksjoner rundt en relasjon i forfall og preget av løgner. Men også med mer positive tanker om tida etter. Stemningsmessig gir det en plate som veksler mellom skjør melankoli, sinne samt mer fandenivoldsk pågangsmot. Alt mens arrangementene er lekfullt kledd i en moderne popdrakt, der elektroniske lydkulisser kapsler inn det mer organiske.
Christian Kjellvander «About Love and Loving Again» (Tapete/Border)
Tidlig på året kom Kjellvander med albumet «Doom Country» sammen med Tonbruket, før han nå i høst slapp sitt nye soloalbum, uttrykksmessig like mørkt som «Doom». Med sin mørke stemme i sentrum, utforsker 44-åringen et kompromissløst landskap som varierer mellom det lavmælte og kraftfulle, mens det bryter sjangergrenser slik andre skifter skjorter. Halvparten av låtene klokker inn på over sju minutter, og kan vel alle karakteriseres som innadvendte og fortettet. Men er det indie, jazz, americana, rock eller kanskje rent av kunstrock? Tja, mest er det vel bare Kjellvander.
Ulf Lundell «Telegram» (Parlophone Music)
Låtene på «Telegram» er for det meste hentet fra det doble, akustiske «Skisser»-albumet fra 2018. Måten Lundell her har bearbeidet låtene på gjør at de på «Telegram» likevel framstår som nye. Sammen med produsent Andreas Dahlbäck dyrker Lundell et mørkt og dempet uttrykk, drapert rundt Lundells vokal og tekster som i stor grad kretser rundt ensomhet, døden og alt det om har vært og ikke vært. Med strykere og kor som bonus utfolder de 12 låtene seg i det litt lavmælte hjørnet, og kontrasten mellom tekstenes mørke og musikkens mykt vakre og melodiøse framdrift gjør dette til det beste Lundell-albumet på evigheter.
Jonas Lundqvist «Dubbla fantasier» (Gibbon)
For de fleste nordmenn er nok den 40-årige göteborgaren et ubeskrevet blad, om ikke det gamle indiebandet Bad Cash Quartet ringer noen bjeller. Kanskje kan Lundqvists femte album gjøre noe med dette? I hvert fall er «Dubbla fantasier» et album det er lett å bli glad i, med sine mange sterke melodier, reflekterte tekster og musikalske stemningsskift. Med Håkan Hellström-produsent Jocke Åhlund ved spakene er det kanskje ikke så rart at lydbildet blir hellströmsk-sprettent, og som bonus får vi en vakker kjærlighetsduett med Eva Dahlgren.
Slowgold «Aska» (Playground Music)
Bak artistnavnet Slowgold skjuler seg 31-årige Amanda Werne fra Göteborg. «Aska» er hennes sjette album, og balanserer fint mellom drømske stemninger og mer konfronterende brodd. Gamle, trøblete relasjoner skaper utgangspunkt for låtene som rommer både litt vise, psykedelia og progg, mens The Cure innimellom kan lure i lydbildet. «Aska» gir god plass både til gitaristen og vokalisten Werne, og at hun flere steder fargelegger de gitardrevne stemningene med Neil Youngsk munspill bidrar ytterligere til å gjøre dette til et flott album.
Terra «Underbara saker» (Welfare Sounds)
Bandet fra Göteborg får en underbar start på sitt andre album med tittelkuttet som staker ut kursen videre. Her handler det om energisk rock med klar indiefeel, der de beveger seg i et klangrikt landskap ikke helt ulikt det Kent en gang regjerte i. Med gitarer som plukker og keyboards som fargelegger, mens vokalist Karl Sundström med distansert innlevelse bidrar til å gi bandet identitet. Og med så mange fengende låter som dette albumet byr på, er sjansen stor for at dette blir bandets gjennombrudd i hjemlandet.
Thåström «Klockan 2 på natten, öppet fönster» (Razzia Records)
Basert på hans «Centralmassiv»-turné i 2017/2018 har Thåström komprimert tre totimers-konserter i Stockholm, Göteborg og Malmö til et fortettet livealbum på ni låter som klokker inn på 44 minutter. Av de ni låtene på plata er tre hentet fra hver av de to siste, og bare en fra før «Skebokvarnsvägen 209». Uansett låtvalg satser Thåström fullt ut på den intensiteten, spenningen og nervene som bor i hans musikk, og der Thåström og hans musikere dyrker et skjør-brutalt univers som bare er hans helt eget. Resultatet er blitt en sjeldent sterk liveplate med en artist som fortsatt «är på väg».
Les også: Thåström – kunne vært trailersjåfør
Av Leif Gjerstad
