I mars er det 50 år siden Pink Floyd platedebuterte med knallsingelen «Arnold Layne». Men det var 23. januar det året som bandet gikk inn i studio for å spille inn Syd Barrett-juvelen.
Allerede før de gikk inn i Sound Techniques Studio i Chelsea i London hadde Pink Floyd spilt «Arnold Layne» live flere ganger. Men da strakte historien om transvestitt-Arnold seg gjerne over 14-15 minutter, slik at produsent Joe Boyd fikk litt av en jobb å redigere ned Syd Barrett-komposisjonen til det korte singelformatet. Men etter tre dager var jobben gjort og en psykedelisk klassiker skapt.
Les også: Crazy Diamond 70 år (om Syd Barrett)
Delvis sann historie
Da den kom i mars det året hadde jeg fått en ny favorittgruppe. Det trengtes ikke mer enn tre magiske minutter den gangen. Men selv om jeg spilte låten om og om igjen, tok det sin tid før jeg skjønte at Arnold-fyren som rappet undertøy fra klessnorer var transvestitt. Og enda lenger før jeg fikk vite at fortellingen om Arnold Layne delvis er basert på en sann historie fra Barretts og Roger Waters ungdomstid i Cambridge. Begges mødre leide ut rom til unge, kvinnelige studenter og det var deres og andre unge studenters undertøy som forsvant mystisk fra klessnorene i nabolaget.
Hvem den virkelige Arnold var fant de aldri ut, men trusefetisjistens plyndring av klessnorene sikret ham i hvert fall en plass i rockhistorien. Så får det ikke hjelpe at han aldri har stått fram og sagt at «Hei!! Det er jeg som er Arnold!!». Men akkurat det er kanskje forståelig.
Av Leif Gjerstad
Les også: Pink Floyd – et aldrende megaband (arkvintervju fra 1988)
Les også: Vi morer oss ihjel (arkivintervju med Roger Waters, fra 1992)
Se også: Pink Floyd «Arnold Layne»
