(Intervju første gang publisert 19. august 1996)
Oslo: Ingen røyk uten ild. Det nordirske bandet Ash har det siste året tent en rockegnist som lover godt, men klarer de å holde flammen brennende?
Hvert år er det nye band som lanseres som «rockens framtid», og i år er det nordirske Ash som virkelig er blitt omsvermet av britisk musikkpresse. Med drahjelp fra hitsingler som «Oh Yeah» har albumet «1977» for lengst gått til topps på britiske lister, og den unge trioen – Tim Wheeler og Mark Hamilton er begge 19 år, mens eldstemann Rick McMurray så vidt har passert 20 – har i sommer gjort den europeiske festivalrunden. Blant annet på Quart i Kristiansand tidligere i sommer, og førstkommende torsdag (22.8) er det dags for Oslo Rock Festival.
– For oss som ikke har vært særlig mye utenfor hjembyen Downpatrick, er det et realt kick å reise rundt om i Europa. Etter hvert er vi blitt så pass rutinerte at vi klarer å takle både reisinga og de forholdene som enn måtte vente på oss dit vi kommer, uttaler trioens låtskriver og frontfigur Tim Wheeler til NTB.
Skjønt takle. Da NTBs utsendte traff trioen for en liten prat backstage i Roskilde tidligere i sommer, var trommis Rick McMurray så overstadig full at han falt sammen og sovnet der og da. Og på Quart-festivalen i Kristiansand noen få dager seinere fulgte de etter eget utsagn opp med å ramponere et hotellrom. Og det skal visstnok definitivt ikke være første gang de lever ut rock’n’roll-myten…
Så lyset
McMurray var den siste puslebiten som falt på plass da skolekameratene Tim Wheeler og Mark Hamilton startet Ash. Som unge prøvde de seg først som heavyrockere, men så lyset da de hørte Nirvana for fem år siden. Det resulterte i en helt ny musikalsk kurs, med pønk, grønsj og ikke minst energisk britisk powerpop som naturlige nøkkelord.
Lokalt gjorde de seg bemerket med debuten og minialbumet «Trailer» i 1994, før årets internasjonale albumdebut «1977» tok av rett før sommeren. Både Wheeler og Hamilton er akkurat så pass ubekymret optimistiske for framtida, som man kan forvente av to 19-åringer med internasjonal suksess.
Liker moro
– Så langt har alt gått så bra, at det ville vært litt sprøtt å gå rundt og bekymre seg. Vi velger i stedet å glede oss og ha litt moro. Det er jo derfor vi spiller, erklærer Hamilton mens Wheeler følger opp:
– «1977» er vår første virkelige plate, og hver gang vi har gått i studio, har det resultert i noe bedre enn forrige gang. Derfor håper vi selvsagt at denne utviklingen ikke stopper opp, men fortsetter de neste ti årene.
Wheeler trives åpenbart atskillig bedre i rollen som rock’n’roller enn som kommentator til den politiske situasjonen i Nord-Irland.
– Fordi vi tilfeldigvis skriver noen gode sanger, betyr jo ikke det at vi har noe viktig å melde om andre ting. Vi har ikke noe budskap utover det å lage musikk som svinger, og vi konsentrerer oss derfor om det vi kan best.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 19. august 1996)
Aug 19, 1996
