Når Ragnar Hovland på langfredag fyller 70 år, gjør han det som høyt respektert forfatter. Men var det ikke for The Beatles hadde han kanskje aldri begynt å skrive?
De låtene som preger oss mest opp gjennom livet er dem vi hørte på som 14-åringer, konkluderer et forskningsprosjekt som er publisert i tidsskriftet Music & Science Journal. Grunnen oppgis å være at vi er mye bedre til å lagre og vurdere minner fra tenårene og tidlig voksenliv, sammenliknet med seinere faser i livet. Og året som skiller seg ut aller mest i denne sammenheng er det året vi er 14.
Vi har tatt studiet på ordet og kontaktet Ragnar Hovland for å høre om hans fjortisminner.
Når fylte du fjorten?
– 1966
Hvilke er de sterkeste musikalske minner du har fra det året?
– Eg sette jo The Beatles høgast, men 1966 var vel berre eit middels interessant Beatles-år, singlemessig. «Michelle» var jo fin, men den blei ein hit med The Overlanders. Og eg skal ikkje gløyme at «Eleanor Rigby» var B-side på «Yellow Submarine»! Men for Beach Boys var dette eit godt år, med både «Barbara Ann», «Sloop John B.» og spesielt «God Only Knows» og «Good Vibrations», deira to beste songar. The Kinks hadde også to av sine aller beste på listene dette året, «Sunny Afternoon» og «Dead End Street».
Hva slags musikk lyttet du ellers på?
– Eg høyrde ein del på klassisk (det har eg vel alltid gjort), men om vi held oss til popmusikk, så var noko av det minneverdige Manfred Manns «Pretty Flamingo» og «Semi-detached Suburban Mr. James», Lovin’ Spoonfuls «Daydream» og «Summer In The City», Frank Sinatra(!): «Strangers In The Night» Nancy Sinatra: «These Boots Are Made For Walkin’», Rolling Stones: «Paint It Black» og «Have You Seen Your Mother, Baby…», Hollies: «Bus Stop», Troggs: «With A Girl Like You». Og ein drøss andre.
Hvor mye har de inntrykkene du fikk som fjortis farget musikken du siden har gjort?
– Ganske mykje. Har t.d. gjendikta «Sunny Afternoon», «Dead End Street» og «Daydream», som alle har stått på repertoaret til Dei Nye Kapellanane.
Det er som forfatter de aller fleste kjenner deg best, men musikken har likevel alltid vært der. Enten vi snakker om din gamle gruppe Dei Nye Kapellane eller andre prosjekt. Som skapende, opplever du litteratur og musikk som to helt ulike univers, eller er det noen klare forbindelseslinjer mellom dem?
– Det er heilt klart forbindelseslinjer, utan at eg kan vise dei fram heilt konkret. Eg har jo ein del referansar til musikk eg har likt i ymse bøker. Og eg ha av og til tenkt at om eg ikkje hadde høyrt The Beatles på eit visst tidspunkt, er det ikkje sikkert at eg ville fått lyst til å skrive.
I flere av dine bøker har også musikk sneket seg inn som en sentral ingrediens?
– Ja, i så stor grad at eg har forfatta Dr. Munks Popleksikon. Og iallfall i Sveve over vatna, Dr. Munks testamente og Under snøen driv hovudpersonane med musikk.
Det begynner å bli noen år siden vokalisten/brettspilleren Hovland ga ut plater på egen hånd, men som tekstforfatter har du dukket opp på et par plater med Odd Nordstoga?
– Eg har aldri skrive tekstar direkte til han, eg har berre late han forsyne seg fritt av dikt og songtekstar som har vore publiserte.
15. april fyller du 70 år, og det blir kanskje både kake og gaver. Men hvis du skulle gi bort tre bøker om musikk til noen andre, hvilke ville det vært?
Veldig vanskeleg å nøye seg med tre, men må eg, så må eg:
Greil Marcus: Mystery Train (og det meste Marcus har skrive)
Nick Kent: The Dark Stuff (om den mørke sida av rock’n’roll)
Giles Smith: Lost In Music (den ultimate platesamlingboka)
Av Leif Gjerstad
