Kanskje kjenner du ikke navnet Bert Berns, men låter som «Twist and Shout», «Here Comes the Night», «Hang On Sloopy» og «Piece of My Heart» får sikkert noen bjeller til å ringe. I dag, 8. november, ville opphavsmannen fylt 90 år.
Da den 38-årige låtskriveren og produsenten fra Bronx i New York døde på grunn av hjertesvikt (medfødt sykdom, ikke livsstilbetinget) 30. desember 1967, ble punktum satt for en turbokarriere i turbulent farvann. En karriere som i løpet av syv år tok han fra en anonym tilværelse som samlebåndskomponist i legendariske Brill Building til en posisjon som framgangsrik produsent og eier av eget plateselskap.
Ikke minst har striden med Van Morrison fått mye oppmerksomhet både før og etter Berns død, og har vel noe ufortjent overskygget hans faktiske bidrag i de hektiske 60-årene. Det store gjennombruddet kom i 1962, da Isley Brothers fikk en hit med hans (og Phil Medleys) komposisjon «Twist and Shout». I utgangspunktet slo den kun i hjemlandet USA, men da Beatles spilte den inn året etter ble suksessen forsterket og i dag framstår den som en av disse udødelige klassikerne som «alle» kjenner.
Låtskriver med suksess
For Berns (som egentlig heter Bertrand Russell) var kanskje likevel den langt mindre hiten «Cry to Me» med Solomon Burke samme år (dvs 1962) vel så viktig. Gjennom Burke kom han i kontakt med Ahmet Ertegun og Jerry Wexler i det den gang så innflytelsesrike plateselskapet Atlantic Records. Her fikk han i 1963 tilbud om å overta rollen som selskapets huskomponist og sjefsprodusent etter det legendariske paret Jerry Leiber og Mike Stoller. Og det kunne knapt begynt bedre. En av Berns første produksjonsjobber for Atlantic ble klassikeren «Under the Boardwalk» med The Drifters. For samme gruppe produserte han også ikke helt ukjente «Saturday Night at the Movies».
Som Ertegun var Berns en «hvit mann med sort sjel». Han jobbet gjerne med svarte r&b-artister som han i produksjonen ga en litt mer hvit pop-sensibilitet. Mens han som hvit låtskriver gikk litt den andre veien og tilførte sine egne ”hvite” poplåter en «svart feel».
Britisk helt
Det gjorde ham ikke minst interessant for de britiske beatgruppene som i 1960-årene i så stor grad hentet inspirasjon fra amerikansk rhythm & blues. Både The Beatles og The Rolling Stones spilte tidlig inn Berns-komposisjoner, mens The Animals debutsingel og gjennombruddslåt «Baby Let Me Take You Home» (1964) også var hentet fra Berns katalog.
Den store interessen for Berns i England førte ham samme år til de britiske øyer, og få måneder seinere hadde han skapt en ny klassiker, «Here Comes the Night» med det fremadstormende nordiske bandet Them.
Gruppas vokalist var den 19-årige Belfast-gutten Van Morrison, og Berns og Morrisons skjebner skulle på godt og vondt bli nært knyttet til hverandre. Amerikaneren hadde på dette tidspunktet så høy stjerne i Atlantic-systemet at han fikk sitt eget plateselskap Bang Records hvor han kunne leve ut sine visjoner, med The mcCoys klassiske «Hang On Sloopy» (skrevet av Berns) og Neil Diamonds «Solitary Man» som to tidlige hiter som straks satte Bang Records på kartet.
Bert Berns vs Van the Man
Det gjorde selvsagt også Van Morrison-komposisjonen «Brown Eyed Girl», som Berns produserte vinteren 1967. Them var på dette tidspunkt historie, og Berns hadde skrevet kontrakt med den unge nordiren for sitt eget Bang Records. Og det var her det bitre uvennskapet mellom de to profilene oppsto.
I litt klassisk rock’n’roll-stil utformet Berns en platekontrakt som nærmest kan beskrives som en slavekontrakt som i praksis sikret Berns og Bang Records alle rettighetene (og penger) til det Van the Man gjorde. Men det hadde man kanskje klart å finne en løsning på, hvis ikke «Brown Eyed Girl» så fort og så overraskende hadde blitt en så stor hit. Som bransjemann ville Berns smi mens jernet var varmt, og uten Van Morrisons viten samlet han derfor noen av de innspillingene de hadde gjort og ga høsten 1967 ut disse sammen med «Brown Eyed Girl» som albumet «Blowin’ Your Mind».
Da Morrison fikk vite om dette ble han ikke helt uventet rasende. Ikke bare betraktet han disse innspillingene mest som halvferdige demoer, han oppdaget raskt også at alle pengene hans store hit hadde spilt inn og som albumet muligens ville spille inn ville gå til Berns og Bang Records.
Hjertesvikt
Den påfølgende krangelen mellom Van Morrison og Bert Berns ble så intens at da Berns døde av hjertestans hjemme i New York 30. desember 1967 ga enka Van Morrison skylden for sin manns plutselige død.
Hun var så forbitret på Morrisons oppførsel at hun også aktivt prøvde å få ham utvist fra USA, samtidig som hun – med Bang-kontrakten i hånd – nektet ham å spille inn noe nytt. Det gikk likevel ikke så altfor lang tid før Warner Brothers klarte å kjøpe ham ut av kontrakten, slik at Van Morrison høsten 1968 kunne gi ut det han selv omtaler som sitt debutalbum som soloartist, «Astral Weeks».
Lenge verserte det for øvrig en historie om at Bert Berns før sin død, som en slags kompensasjon og unnskyldning for sin oppførsel overfor Van Morrison, hadde gitt nordiren en ukes gratis studiotid som Morrison benyttet til å spille inn «Astral Weeks». Men denne historien har siden forsvunnet fra alle offisielle gjengivelser av konflikten, slik at det kan synes som det aldri var hold i akkurat den fortellingen.
Piece of My Heart
La oss også helt til slutt nevne at Bert Berns ikke var fornøyd med å bare ha Bang Records. Han ønsket også et selskap som i større grad kunne speile hans kjærlighet for rhythm & blues og soul, og året før sin død startet han derfor Shout Records.
Det selskapet rakk kanskje ikke å etablere seg ordentlig før hans død, men ga i det minste rocken enda en klassiker. For det var her, innspilt av Emma Franklin, at «Piece of My Heart» dukket opp første gang. Det var en av Berns aller siste komposisjoner, og det ble etter hans død også Janis Joplins og Big Brother & The Holding Companys store gjennombruddslåt.
Av Leif Gjerstad
Spilleliste: Bert Berns – låtskriver og produsent
