Roskilde: De siste ti dager har Bob Dylan oppholdt seg i Norden og gitt sju konserter. Jeg har bare sett én av dem, onsdagens Roskilde-konsert. Og den var så god at det sikkert var den beste.
Siden 21. juni har Bob Dylan turnert Norden, med en konsert i Finland, to i Norge og tre i Sverige før turen onsdag 3. juli kom til Roskilde Festival.
Rapportene fra de tidligere seks Norden-konsertene har på sedvanlig måte sprikt, noe som både reflekterer at en Dylan-konsert i stor grad styres av 78-åringens egen dagsform, valg av repertoar og måten dette presenteres på. Selv har jeg vært på så pass mange Dylan-konserter at jeg har fått opplevd mange oppturer, men de siste årene også noen likegyldige seanser som liksom har gjort meg mett på liveartisten Dylan. Det har ikke lenger vært en nødvendighet å se ham om igjen.
Tett band med krystallklar lyd
Derfor hadde jeg heller ingen større forventninger da Dylan inntok hovedscenen på Roskilde Festival onsdag kveld. Jeg forventet at en mutt Dylan med band ville harve igjennom gamle, kjente låter i nærmest uigjenkjennelige versoner, slik at tippelagene på sletta skulle få noe å bryne seg på da de skulle plassere rett tittel på rett låt.
Når Bob Dylan selv bare sitter bak sitt piano og ikke ytrer et ord, blir mangelen på sceneshow en utfordring for noen. For selv om åpningen med klassikere som «It Ain’t Me Babe», «Highway 61 Revisited» og «Simple Twist of Fate» tidlig i settet satt råbra i sine nye drakter, snek det seg også inn en slags monotoni som fikk fortrinnsvis noen av de yngre i forsamlingen til å forlate seansen halvveis.
Akkurat det med identifikasjonsutfordringer stemte i og for seg, men ellers bommet jeg kraftig med mine forhåndstips. For lyden var ikke bare krystallklar, versjonene som ble levert var også så renskårne der de ble framført av et supertett band (Charlie Sexton, Donnie Herron, Tony Garnier og George Receli) med fraspark i skarpt poengtert bluesdrakt.
Inspirert og inspirerende
Men uten å hovere over «ungdommens manglende konsentrasjon» var dette nettopp dagen hvor litt konsentrasjon og utholdenhet ble belønnet. For Bob Dylan og hans band var som et tog som fikk opp dampen mer og mer for hver sang, og i den siste drøye halvdelen av konserten rullet det så godt at selv den vanligvis så mutte Dylan flere ganger brøt opp i sjarmerende smil.
Helt mot slutten av konserten (ved ekstravadelingen med «Blowin in the Wind» og «It Takes a Lot to Laugh, It Takes a Train to Cry») beveget han seg et par ganger til og med fram på scenen og ga oss noen litt vaklende dansetrinn, som en gest og takk til oss som hadde blitt og bidratt til at dette ble den beste Dylan-konserten jeg har sett på mange år. Gledelig, og overraskende!
Av Leif Gjerstad
