Oslo: – Å reise til Nashville fungerer alltid som en kraftig vitamininnsprøytning. Det krever full innsatsvilje og topp konsentrasjon å jobbe der, men du verden hvor givende det er!
Sier Ottar «Big Hand» Johansen, nylig tilbakekommen fra Nashville med en ny plate i bagasjen. «Blue Norwegian Moon» inneholder 12 nye låter og er spilt inn i countrymetropolen i løpet av fem uker med amerikanske musikere og produsenter (Joe Sun og Ted Barton). Men ikke med så mange av de samme som medvirket på Ottars forrige og Spellemann pris-belønnede plate, «Game of Hearts», som solgte 15.000 da den kom høsten 1988.
– Mens musikerne på «Game of Hearts» tilhørte dagens elitesjikt i Nashville, representerer mange av de medvirkende på «Blue Norwegian Moon» morgendagens Nashville-stjerner. Unge, sultne og utrolig energiske. Derfor låter denne litt annerledes enn den forrige. «Blue Norwegian Moon» er musikalsk røffere og tøffere, hevder Ottar som selv har komponert seks av låtene på sin nye CD.
– Ved utgivelsen av «Game of Hearts» hevdet du at det ikke nytter å sitte i Norge og skrive countrylåter med ekte amerikansk feeling?
– Man må leve i USA og føle det amerikanske samfunnet og livet på pulsen 24 timer i døgnet,
for å kunne skrive autentiske tekster om det amerikanske liv. Det betyr derimot ikke at jeg utelukker at nordmenn kan skrive god country. Det norske samfunnet kan være en rik kilde å øse av,og det er nettopp den norske virkeligheten mine låter har tatt ugangspunkt i, svarer Ottar og henviser bl.a. til «Song For Sulis».
En låt på den nye CDen som konfronterer hans harmoniske oppvekst i Sulitjelma med de store problemene gruvesamfunnet i Nordland har slitt med i mange år nå.
En nordlandsk hillbilly
Det var selvsagt også hjemme i Sulitjelma som Ottar startet sin musikalske løpebane. Nærmere bestemt med popgruppen B 4 for ganske nøyaktig 25 år siden. Deretter gikk turen videre til Bodø før kursen ble satt mot Oslo.
Solodebuten kom i 1978 med «Hverdagshelter», og i dag er Ottar «Big Hand» Johansen en etablert artist med totalt fem egne (medregnet «Blue Norwegian Moon») og rundt ti andre LP/CDer på sin samvittighet. Han har fått se mange av sine gamle drømmer gå i oppfyllelse. Men han har også støtt på og måttet kjempe mot mange av de fordommene som eksisterer rundt country.
– Jeg har aldri blitt beskyldt for å spille «reaksjonær» musikk, og fordommene har minsket de siste årene. Likevel merker du jo at country fremdeles ikke er helt akseptert. De gamle mytene om «johan» og reaksjonær redneckmusikk er der ennå…
– Er det noe i dem?
– Kanskje i enkelte miljøer og innenfor enkelte grener av genren, men trolig ikke særlig mer enn innenfor andre stilarter. Mye har forandret seg både musikalsk og sosialt de siste årene, svarer Ottar som i den forbindelse forteller at Nashville er delt i to. Med en del hvor de glattere og mer konservative countrymusikerne og fansen holder til, og med en del hvor tilhengere av outlaw country og ny country søker til.
– Uansett hva man måtte mene om byen, det skjer utrolig mye der. Det sies at det hver dag året rundt kommer omlag hundre musikere og låtskrivere til Nashville for å søke ære og berømmelse. Bare en eller to av disse får oppleve dette og blir boende. Det er en beinhard konkurranse med opplagte negative sider, men som samtidig sikrer et meget høyt musikalsk nivå. Det nytter ikke å komme dit og late som om du er noe, men selv de mest etablerte musikerne legger hele sjelen sin i det du gjør, straks de oppdager at du mener alvor og faktisk kan noe, hevder Ottar som imidlertid presiserer at dette ikke er noen nedgradering av norske musikere.
Big Hand på norsk?
Han skryter uoppfordret av sitt norske femmannshand som han snart skal turnere Skandinavia med, samtidig som han påstår at det i dag finnes mange gode norske countryband og artister. Men svært få av disse synger på norsk?
– Det har med tradisjoner å gjøre, tror Ottar som leende kan fortelle at det er mange som maser om at han snart må lage en norskspråklig LP.
– Og jeg har ingen prinsipper som tilsier at det skal være umulig. Etter at jeg skilte lag med Casino Steel og Claudia Scott, bestemte jeg meg for å lage tre «amerikanske» country-LPer. «Blue Norwegian Moon» er den tredje i denne trilogien, så nå reflekterer jeg over både det ene og andre, sier Ottar som imidlertid ikke vil gå inn nærmere på hva det kan føre til.
– Det er for tidlig å si noe om i dag. Jeg har «Blue Norwegian Moon» for tett innpå meg og må få den ut av systemet først, fastslår Ottar «Big Hand» Johansen før han klatrer opp på scenen på Gamla i Oslo, for å presentere stoff fra hans aktuelle LP/CD.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i mars 1990. Denne versjonen er hentet fra Tønsbergs Blad, 16. mars 1990)
