Björk må være en av musikkens mest spennende villblomster de siste 25 årene. Lørdag fyller den store, lille islandske artisten 50 år. Leffe gratulerer!
Mitt eget forhold til Björk, både som plate- og liveartist har svingt en del opp gjennom årene. For mens noe har fascinert og fengslet meg, har hun også gjort plater og liveopptredener som jeg aldri helt har skjønt eller kommet innpå. Men det at hun stadig overrasker har ført til at jeg likevel alltid venter i spenning på noe nytt fra henne.
Jeg har også møtt Björk Gudmunsdottir ved noen anledninger, selv om siste gang nå ligger mange år tilbake i tid. Det er uansett et par møter de første årene, mens hun fortsatt var med i Sugarcubes, jeg husker best.
Møtte opp i studio
Det aller første var i 1988, samme år som den islandske gruppa albumdebuterte med «Life’s Too Good». På den tiden jobbet jeg med et syndikalisert (til ca 50 nærradiostasjoner) ukentlig radioprogram med den stolte tittelen RockRapport, sammen med Tom Skjeklesæther og Torgrim Eggen. Og da Sugarcubes kom til Oslo for aller første gang, ville vi selvsagt intervjue bandet.
I dag kan jeg ikke huske hvem av oss som rykket ut for å gjøre intervjuet med Einar Örn Benediktsson og Björk, men det spiller mindre rolle. Det som derimot betyr noe er at det viste seg å være noe teknisk krøll med mikrofonen, slik at lyden på opptaket ble altfor dårlig til å bruke.
Det oppdaget vi så seint og så rett før vi skulle inn i studio at vi ikke hadde mulighet til å dra ut igjen. Men hva om bandet kom til oss i stedet? Vi heiv oss på telefon til plateselskapet, og bare halvtimen etter sto både Einar og Björk i studiolokalene. De skulle ha konsert litt seinere på kvelden, men ofret villig den ene fritimen de hadde før konsertstart for å besøke oss i studio og gjøre intervjuet om igjen der!
Jeg tviler sterkt på at vi hadde fått Björk til å stille på den måten i dag. Dessuten, som en venn påpekte, i dag har hun så fantasifulle og omfangsrike kreasjoner at det vel uansett er tvilsomt om hun hadde klart å komme seg inn gjennom studiodøra.
Festglade kompiser
I det andre sterke minnet fra Sugarcubes-tida (1992?) har Björk en litt mindre framtredende rolle, mens det er gutta i bandet som er de sentrale aktørene. Minnet har i disse dager også fått en mer framtredende og uønsket aktualisert plass på grunn av terror-ugjerningene i Paris sist helg.
Sugarcubes skulle nemlig spille på Bataclan, og jeg bodde på samme hotell som dem. Da jeg morgenen etter konserten kom ned i frokostsalen, kom Björk omtrent samtidig. Alene. Men da hun var sirka halvveis i morgenmaten, ramlet bokstaveldig talt tre av Sugarcubes-gutta inn døra. Det var tydelig at de ikke hadde vært til sengs, men festen seg gjennom natta og ankom hotellet først nå.
De slo seg ned ved Björks bord, men var kanskje ikke det store selskapet å ha der og da. I hvert fall lente en av dem seg så mye bakover at stolen tippet og han landet på gulvet, med store problemer å komme seg opp igjen. Og ikke var det noe særlig hjelp å få fra de andre heller. En av kompisene la i stedet hodet på duken og sovnet nesten øyeblikkelig, mens tredjemann fant ut at det var best å sjangle ut døra i retning hotellrommet og senga.
Og Björk? Smilte sitt underfundige smil, mens hun stille spiste videre og gjorde seg ferdig med frokosten sin. På veien ut ga hun meg et litt sånn innforstått «herregud»-smil om sine tre festglade sugarcubevenner.
Av Leif Gjerstad
Les også: Plateanmeldelse: Björk – Vulnicura
Les også: Björk blomstrer (arkivintervjue fra 1995)
Les også: Sugarcubes – Islandske godbiter (arkivintervju fra 1992)
