(Intervju første gang publisert mars 1981)
Oslo: – Når publikum begynner å skrike bare du tar av deg jakka på scenen, da vet du at noe er galt, og da er det på tide å tenke igjennom sin egen skjebne, og selv om jeg stort sett trives med å være berømt, er jeg ikke tiltrukket av en hysterisk stjernetilværelse i tradisjonell Hollywood-stil!.
Sier Bob Geldof, vokalist i det irske bandet Boomtown Rats, og en av den nye rockens største personligheter og stjerner. Som person virker han både mer utadvendt og flinkere til å ordlegge seg enn mange andre rockmusikere. Svarene kommer kjapt og konsist, og med visse undertoner av sarkastisk humor.
Boomtown Rats har begynt en omfattende verdensturné som varer fram til sommeren. Men begynnelsen har ikke bare vært oppløftende. I Göteborg gikk eksempelvis billettsalget så tregt at gruppa avlyste konserten.
– Det er første gang noe slikt skjer oss, men når det først skal skje, var det greit med Göteborg. Det er tross alt ikke verdens senter, uttaler Bob.
– Klarer du å komponere mens dere turnerer?
– Nei, turnelivet er altfor slitsomt til at jeg kan klare å skrive sanger. Men alle turné-inntrykkene gir oppslag til ideer som skrives ned og seinere blir til sanger. Men ikke om rock stjernens «life on the road». Det er allerede altfor mange navlebeskuere som ikke ser lenger enn sin egen virkelighet. Og det er tragisk hvis man blir så sjølopptatt at man ikke registrerer hva som skjer rundt om en.
– Gruppas nye LP, «Mondo Bongo» er laget av Tony Visconti, David Bowies gamle produsent?
– Vi følte at vi hadde lært alt vi kunne fra vår gamle produsent Robert John Lange, og at det var på tide med en forandring. Og siden vi alltid har likt Bowie og hans lyd, falt valget lett, forteller Bob og fortsetter:
– Men selv om samarbeidet med Visconti ga mersmak, tok det tid før vi ble vant med hans arbeidsmåte. Mens Lange nemlig er litt av en perfeksjonist, «nekter» Visconti å ta mer enn 3 opptak! Han er åpenbart lat, men hans ledige og avslappende holdning virker samtidig svært inspirerende.
Viktig å plystre
Videre fortalte Geldof at det viktigste ved en god sang er at folk kan plystre den.
– En popsang trenger nemlig ikke å være banal, du kan utmerket godt få fram dine meninger på en single. Men hvis folk skal høre det du sier, må du først få dem til å bli kjent med sangen. Først plystrer folk, deretter lytter de. Men egentlig tror jeg ikke på rockens politiske kraft. Og jeg tror heller ikke de fleste rockeband ønsker politisk makt. Sjøl ønsker jeg bare å sette spørsmålstegn ved ting. Få folk til å tenke på egen hånd. Som i «Banana Republie», som uttrykker min personlige oppfatning og noen bitre følelser overfor mitt hjemland Eires langsomme utvikling. Det er på tide folk reagerer mot presteskapet og politikernes bakstreverske vanskjøtsel av landet!
På «Mondo Bongo» har gruppa også inkludert Rolling Stones’ «Under My Thumb», som med ny tekst er blitt til «Under Their Thumb Is Under My Thumb».
– Det var nødvendig med en ny tekst. For selv om Jaggers opprinnelige tekst var bra, var den skrevet i 60-åra og tilhørte 60-åra. Og 80-åras strømninger er så forskjellige fra 60-åras at det kreves helt andre og egne uttrykk, avslutter Bob Geldof, av mange betraktet som 80-åras Jagger.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 16. mars 1981)
