Jeg har tre sterke konsertminner med Bob Marley. Konserten i Pittsburgh 23. september 1980 er ikke blant dem. Til gjengjeld er det aller siste gangen kreftsyke Marley sto på en scene.
Når jeg hevder at jeg har tre sterke konsertminner med Bob Marley & The Wailers er det egentlig litt skryt. For den første kom i plateform, da jeg i 1975 kjøpte livealbumet «Bob Marley & The Wailers LIVE». Musikken hans kjente og elsket jeg fra før, fra albumene «Catch a Fire», «Burnin´» og «Natty Dread». Men den åndelige kraften og den sløyt svingende energien på konsertalbumet var jeg likevel ikke helt forberedt på. Hadde jeg hatt mørkere og kraftige hår hadde jeg sikkert anlagt rastafletter der og da. (Ganjaen hadde jeg jo allerede et forhold til, så den biten var på plass).
Men altså, konserten så jeg ikke selv.
Les også: Bob Marley – Evig soul rebel (historien om Marley, skrevet til det som ville vært hans 70-årsdag sist vinter)
Så nært, så langt unna
Mitt andre sterke konsertminne med Marley var fra sommeren 1978, da han og The Wailers spilte på Horten-festivalen. Jeg hadde gledet meg lenge til den konserten, men enda lenger enn det hadde jeg planlagt en ferietur med min mor og min tretten år yngre bror. Jeg var den eneste av oss med førerkort og hadde sagt ja til å være sjåfør på en Englands-ferie.
Det ble en hyggelig tur, bortsett fra at vi fortsatt var på veien den kvelden Bob Marley var i Horten. Vi befant oss et sted i Bohuslän, på vei hjem, på det tidspunktet jeg antok at Marley gikk på. Så nært, men likevel så langt unna.
Også det konsertminnet handler derfor om en konsert jeg aldri fikk sett.
Endelig! Magisk!
Det tredje konsertminnet derimot… da var jeg endelig med! I Drammenshallen en sommerkveld i juni 1980. Ute var det varmt og inne ble det tropehett. Det er unødvendig å fortelle hvor fantastisk god konserten var, det vet alle som var der uansett. Og de fleste andre har vel i ettertid fått høre om denne utrolige kvelden.
Selv var jeg på jobb der den kvelden, som anmelder for Dagbladet. I tillegg hadde jeg bare timer før fått treffe og intervjue reggaekongen på Ambassadeur Hotell i Oslo. Foruten at han framsto som veldig karismatisk, har jeg et sterkt minne av hvordan kollega Yan Friis, som jeg gjorde intervjuet sammen med, mot slutten av intervjuet dro fram noen plater han ville ha signert. Noe reggaekongen gjorde med et vennlig smil.
Jeg hadde også med meg flere Marley-LPer i veska, men hadde alltid mislikt det der med at journalister skulle be om å få plater signert. Mine ble derfor liggende i veska, noe jeg nok har angret litt på i ettertid.
Kollaps på scenen
Og det har selvsagt sammenheng med at det bare gikk tre måneder, før vi fikk den urovekkende meldingen om at kreften Bob Marley lenge hadde bakset med hadde spredt seg. Selve diagnosen hadde han jo fått tre år tidligere, men det var først nå den virkelig skjøt fart og erobret hans kropp.
21. september 1980 hadde han kollapset på joggetur i Central Park i New York og bare to dager etter – altså 23. september – skjedde det samme igjen. Denne gangen mens han og The Wailers sto på scenen i Pittsburgh.
USA-turnéen hadde startet kort tid etter at Europa-turnéen jeg så ham på var avrundet, men den måtte avbrytes etter kollapsen i Pittsburgh. Og siden helsetilstanden raskt ble verre, ble også konserten for nøyaktig 35 år siden reggaekongens aller siste.
Av Leif Gjerstad
Les også: Bob Marley: -Vi er alle en familie (arkivintervju fra 1980)
Les også: Bob Marley – Evig soul rebel
