Nationalteatern var på 1970-tallet Sveriges ledende friteatergruppe som også ble et av svenskenes mest populære rockeband. Nå har den motkulturelle institusjonen fått sin egen bok. «Nationalboken – den enda sanna skrönan om Nationalteatern».
Det er to av teaterns tidligere medlemmer, skuespillerne Lars Jacob Jakobsson og Peter Wahlqvist, som har påtatt seg oppgaven å dokumentere teatergruppas liv fra den spede starten i Lund mot slutten av 1960-tallet til 1982. Men samtidig som det er blitt en (smått kaotisk) skildring av den lange veien fra aksjonsteater til mer ordnede forhold, er det også en skildring av 1960- og 1970-tallets ekspansive og motkulturelle klima. Fra den kreative respektløsheten til det kvelende dogmatiske som preget stadig mer av kulturen jo nærmere man rykket 1980-tallet.
Teateret, ikke rockeorkesteret
Siden Nationalteatern aldri satte opp noen forestillinger i Norge, er det dens avlegger Nationalteaterns Rockorkester som er best kjent på denne siden kjølen. Men selv om «Nationalboken» handler om teateret, var båndene så tette mellom teatergruppa og rockorkestern at fortellingen om det progressive teateret gir oss et lite innblikk også i musikkavdelingen.
Ikke minst som musikk var en viktig del av Nationalteaterns forestillinger, og platealbumene til Nationalteaterns rockorkester var basert på musikk som hadde inngått i teatergruppas oppsetninger. Slik som eksempelvis «Livet är en fest» og «Speedy Gonzales», to forestillinger som har skapt to klassikere på en og samme plate.
Kronologisk gjennomgang
Dette kommer godt fram gjennom bokas kronologiske gjennomgang av alle produksjonene Nationalteatern sto bak, med både voksen- ungdoms- og barneteater på repertoaret. En framstilling som er holdt i en slentrende, uhøytidelig tone og der forfatterne gjerne gir to eller tre versjoner av en hendelse, når tidsvitnene ikke er i stand til å huske det samme.
Det inntreffer imidlertid så pass ofte at det kan synes som om det skyldes forfatternes uvilje til å virkelig gå inn og ned i materien. Riktignok viser de mange gamle sitatene, ikke minst fra aviser, at forfatterne har brukt mye tid og energi på research, men også at de har stoppet når motsigelser og mangel på fakta har skapt problemer. Og det er synd, for en strammere redigering og mer stringent komposisjon ville økt bokas dokumentariske verdi.
Morsom og tidstypisk
For de av oss som vokste opp på 1960- og 1970-tallet og betraktet oss som del av den motkulturelle bevegelsen, byr boka likevel både på morsomme, spennende og tidstypiske detaljer som gjør lesingen om en svunnen, radikal tid lystbetont.
Spesielt skildringen av de første årene, da Nationalteatern og andre framtredende svenske frigrupper som Fria Proteatern og Narren tar form, lever med sine sjarmerende og interessante stemningsbilder. Erindringer og fortellinger som illustrerer den ideologiske forskjellen mellom det mer dogmatiske Fria Pro og det mer anarkistiske Nationalteatern (som het Gorillatetatern, før de flyttet til Göteborg fra Lund).
Forfatterne har også sjarmerende skrevet inn anekdoter fra egen tur til Paris i mai 1968 for å få være med på opprøret der, om tidstypisk aksjonistteater som deler ut sedler innsmurt med avføring til tilfeldig forbipasserende utenfor en bank samt den evige 70-talls striden om vektlegging av politiske vs kunstnerisk innholdet i teaterproduksjonene.
Gjenskaper stemningen
Gjennom dette, sammen med et rikt bildemateriale fra hele Nationalteaterns periode, klarer boka å gjenskape noe langt mer enn bare teaterscenen. Den gjenoppliver de radikale strømningene med fokus på kreativitet og fantasi som preget et tiår og som siden har satt varige spor.
Med noe som muligens kan være en liten digresjon helt til slutt: Det er også interessant å registrere hvordan den lille, men tradisjonsrike studentbyen Lund på 1960-tallet fikk en sentral posisjon som motkulturell arena. Blant de som gjestet byens studentersamfunn i 1967/1868 finner vi eksempelvis Stokely Carmichael, Incredible String Band, Fernando Arrabal, Rudi Dutschke, Susanne Sontag, The Fugs og Mothers of Invention. En miks av politikk, teater og musikk som la grunnlaget både for etableringen av Goriallteatern/Nationalteatern og det kommende tiårets motkulturelle storoffensiv.
Av Leif Gjerstad
Les også: Teppet ned for Nationalteatern
Les også: Nationalteatern lukker dørene (arkivintervju fra 2008)
