En torpedo vil frigjøre seg fra volden. Men kan han bli fri fra seg selv? Spør forfatterdebutant Anders Moe i sin ferske krimroman «Knokkelstøv».
Aktuell med krimromanen «Knokkelstøv» på Vigmostad & Bjørke
Kort om deg selv?
– Jeg er 39 år og vokste opp i Oslo, men bor nå på Langhus med barna og min vakre forlovede. Har tidligere jobbet i bil- og reklamebransjen, men er nå godt forankra i familiebedriften innen avfallsløsninger.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid likt å fortelle historier. Vi dro på biltur til Italia da jeg var fem. Jeg tegna tegneserier, hele veien til Roma og tilbake. Det samme gjorde jeg gjennom ungdomsskolen. Lærerne sto der oppe og skravla, jeg satt og tegna. Ville historier. Eneste jeg likte på skolen, var å skrive stil.
I 2011 begynte jeg på min første roman. En story som bare slo ned i meg. Så det har alltid vært der, fortellergleden, men det å skrive bøker kom ganske plutselig.
Hva handler boka di om?
– En torpedo og drapsmann som våkner fra voldsdvalen når kona dør. Han innser at han må forsøke å ta vare på datteren, som nå ikke har noen mor lenger. Men han har gjort for mye i dødens tjeneste, for feil folk, så når de kaller på ham for å rydde opp, har han ikke annet valg enn å fullføre. Rett under overflaten handler det om sorg, savn og forsøket på å rette opp voldsom urett. Ønsket om å ta alt tilbake og smerten over å vite at det ikke er mulig.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg hadde skrevet et par sci-fi romaner som jeg nesten fikk utgitt. Jeg tenkte jeg var nære, men manglet realisme, en karakterdreven bok. Så bestemte jeg meg for å strippe det ned. Skrive mørkt, korthugd, om nære relasjoner, vold, sorg og traumer. La karakterene bevege historien.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruke tida på?
– Kvalitetstid med familien. Det er nummer én. Se barna smile. Kysse henne. Jeg er en heldig jævel.
Ellers kommer jeg meg på trening. Slår og løfter. Jeg er sånn, om jeg ikke får det til å smelle litt utenfor, så blir all støyen igjen der inne. Ville gjerne reist mer. Hatt mer kontakt med venner. Det blir jo lite sånt, nå, dessverre. Vi får ha tro på at det snart går over.
Av Leif Gjerstad
