Mørk kunst kan få livet til å lysne, mener musiker Einar Stenseng. Nå debuterer han som forfatter og gjør det med en riktig stygg bok, dersom vi skal tro tittelen på boka.
Aktuell med romanen «En riktig stygg bok» på Kolon Forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er musiker og forfatter, født i 1982 og oppvokst i Asker, men har bodd mitt voksne liv i Berlin og Oslo. Jeg har gått rundt helt siden sesjon – der jeg selvsagt ble dømt tjenesteudyktig – og trodd at jeg var 199 centimeter høy, men da jeg fikk nytt pass i fjor påsto de at jeg var 201. Personlig ble jeg litt irritert av dette, både på grunn av uvissheten det medførte og passpolitidamens bastante påstand, men også fordi jeg var fornøyd med å være akkurat under to meter, og jeg har bestandig tenkt at folk over to meter ikke er helt til å stole på. For alle andre har det nok lite å si, og de fleste tenker vel bare at «der går en høy mann».
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg begynte å skrive poesi og noveller i fem-/seksårsalderen. Da jeg var fjorten var jeg på sommerferie på Kreta med familien, men ville bare sitte inne på hotellrommet og spise Tyrkisk pepper og lese Allen Ginsberg. Da leste jeg at Ginsberg hadde hatt en visjon av at William Blake sa til han at han måtte bli dikter. Og så tenkte jeg vel at det gjaldt meg også.
Samtidig ville jeg bli musiker og låtskriver, og da jeg som tyveåring flyttet til Berlin var det musikkambisjonene som sto sterkest. Siden den gang har jeg gitt ut tre soloalbum og medvirket på et uant antall utgivelser, og stått på scenen både solo og med ulike bandprosjekter: alt fra folkemusikk til pønkrock. Men jeg har aldri lagt forfatterambisjonene til side.
Romanprosjektet som ble til «En riktig stygg bok» begynte som smått allerede våren 2014. I de påfølgende årene har jeg også skrevet en del poesi, hvorav noe har kommet på trykk i poesifanzinen Splittet Kjerne og i Klassekampens diktspalte. Anerkjennelsen jeg har fått for dette hjalp meg med å også tørre å ta romanprosjektet mer på alvor.
Hva handler boka di om?
– Rammefortellingen er historien om et ulykkelig ektepar som drikker litt for mye. Den mannlige hovedpersonen tar en del amfetamin i tillegg, samtidig som han forsøker å skrive poesi, essays og en roman. Sistnevnte blir han inspirert til å ta fatt på etter å ha sett en ung mann henge seg i skogen på Ekeberg: en opplevelse han ellers ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til.
Egentlig handler vel boken om at livet er meningsløst, men at det er i grunnen helt greit, og vi kan leve helt fint med det så lenge vi behandler hverandre pent og greier å overvinne de impulsene til hat som ligger i oss alle. På mange måter er det en fryktelig politisk korrekt bok, og det antydes endatil at det finnes håp for alle mennesker og at Gud er en kvinne, men den er innpakket i en smått vulgær og nær sagt rusromantiserende fortelling om en usympatisk fyr og hans deprimerte kone.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Våren 2014 oppholdt jeg meg i Ljubljana for å skrive nye sanger, men som avveksling begynte jeg også å skrive på historien om dette ulykkelige ekteparet. Første og siste kapittel av «En riktig stygg bok» ble skrevet der, mens jeg satt og spiste lunsj i gamlebyen og drakk mørkt slovensk øl.
Boken er i stor grad en «Oslo-roman», og det er kanskje typisk at kimen til noe slikt ble sådd i utlendighet. Senere har jeg skrevet videre på romanen på skrivereiser til Budapest, Coimbra, Portør, Finnskogen og Athen. Hjemme på Kampen har jeg skrevet fint lite, selv om coronapandemien tvang meg til å gjøre det siste arbeidet her.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg leser mye, og drikker mye, og så er jeg glad i kryssord og klassisk musikk. Vanligvis reiser jeg en del også, og jeg fikk meg to måneder i Athen før verden stengte ned i vår, men i høst blir det med boklanseringsturné i Rogaland, i kompaniskap med min venn, countrybluesartisten General Forsamling, samt besøk hos venner og kjente langs Norgeskysten og skrivereiser på lånte hytter.
