Som navnet kan antyde kommer Boone fra et engelskspråklig land, nærmere bestemt USA. Men i 2016 kom hun til Norge og nå har 25-åringen debutert med sin første novellesamling, «Tavlefjellene«.
Aktuell med novellesamlingen «Tavlefjellene» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er ambisiøs og målrettet, jeg vil helst stå opp tidlig og legge meg sent for å rekke alt. Ikke fordi jeg har så dårlig tid i hverdagen, men mer at jeg har dårlig tid i livet. Jeg er byjente, selv om jeg er vokst opp i en liten bygd. Hvis jeg en dag skulle flytte fra Oslo, blir det nok Berlin eller New York. Jeg prøver å være så åpen som mulig for nye mennesker og opplevelser, samtidig er jeg kynisk og skeptisk av natur. Det er en litt morsom selvmotsigelse.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Fra 2016 til 2019 tok jeg bachelor i informatikk på UiO. En dag i 2019 gikk jeg av 21-bussen på Alexander Kiellands plass og begynte å gå hjem, en tur på fem minutter. På denne korte turen kom jeg plutselig på en idé til en roman som jeg absolutt var nødt til å skrive. Jeg husker akkurat hvor jeg var og hvilke fasader jeg så på da jeg bestemte meg for å begynne å skrive.
I et par år jobbet jeg med litt forskjellige prosjekter. På den tiden tenkte jeg på det å utgi bok som én drøm blant mange andre, jeg satset ikke fullt og helt på det. Jeg var også redd for å vise det jeg skrev til andre, i tilfelle de skulle tenke at jeg kastet bort masse tid på å skrive elendige tekster. Men da jeg fikk intensjonsavtale hos Aschehoug i 2022, ble skriving plutselig noe av det aller viktigste i mitt liv. Jeg skjønte rett og slett at det var verdt å satse på, jeg hadde det som måtte til.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om unge mennesker som leter, som lengter etter noe som muligens befinner seg utenfor rekkevidde. I denne prosessen opplever de ofte misunnelse og skuffelse.
Noen noveller handler om karakterer med en helt konkret drøm. For eksempel forsøker jeg-personen i «Berghain» å bli popstjerne i Kina. I andre noveller tar denne «letingen» en mer abstrakt form. I «Alle dagers paralyse» trasker jeg-personen retningsløst rundt i Buenos Aires natt etter natt sammen med en «venn» som stort sett bare skaper problemer.
Mange av novellene handler om karakterer som gjør «det riktige» i livet, men som egentlig ikke er så interessert i å følge den klassiske oppskriften på «det gode liv». De leter etter mer, noe som er helt deres eget, som kjennes som «det virkelige».
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg hadde aldri skrevet en novelle da jeg leste Murakamis «Første person entall» i 2021, og tenkte plutselig: Dette kan jeg også gjøre.
Jeg startet med et romanmanus som ikke hadde blitt så bra som én sammenhengende fortelling, og begynte å skrive om noen deler til enkeltstående noveller. Jeg skrev etter hvert også flere helt nye tekster.
Arbeidsprosessen varierte mye fra novelle til novelle. I starten var det ikke så mye felles tematikk i samlingen – det kom litt etter hvert. Novellene manglet også fokus og retning, de hadde for mange elementer og for mye kompleksitet. Jeg måtte forenkle nesten hver novelle ganske mye for å forstå selv hva som egentlig var kjernen og hovedtematikken. Det var sikkert delvis fordi jeg aldri hadde skrevet en novelle før, og ikke ante hva jeg holdt på med!
Det er ikke tilfeldig at boka endte opp med å handle om mennesker som drømmer om eller lengter etter noe de kanskje aldri kan få. Det er et tema som alltid har vært veldig aktuelt for meg.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Tilbringe tid med interessante og avslappende mennesker, lese bøker, ta badstue, utforske kunst i alle former. Eller bare gå rundt i byen når som helst på døgnet og lete etter spennende steder, mennesker og øyeblikk.
Jeg er veldig glad i techno og psykedelisk trance (psytrance), jeg pleier å bruke 2-3 uker i året på å dra på store europeiske psytrance-festivaler. Og jeg har et mål om å lære å produsere egne psytrance-låter.
Av Leif Gjerstad
