En sorenskriver kan selvsagt være interessert i fotografi, men er det helt ok å publisere et bilde tatt i smug av en kollega som gaper over en pølse? Spør Fredrik Lilleby som spinner videre på temaet i sin roman «Sorenskriveren som ville bli gatefotograf». Møt bokdebutanten her!
Aktuell med romanen «Sorenskriveren som ville bli gatefotograf» på Cappelen Damm.
Kort om deg selv?
– Jeg er 38 år gammel, vokst opp på Gjøvik, men bor i Oslo, hvor jeg jobber som jurist.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det var i voksen alder, men en god del år siden nå. Det er nok ofte sammensatte grunner til at man vil bli forfatter, men stikkordsmessig har det for meg sammenheng med mye eksistensiell friksjon i livet og mange fortrøstningsfulle, frydefulle og uendelig frigjørende leseropplevelser. Jeg har hatt lyst til å gjøre det samme som alle disse forfatterne jeg beundrer: Beskrive verden i tråd med min egen livsfølelse.
Hva handler boka di om?
– Den handler om en sorenskriver (en dommer som er leder av en tingrett) som er lunken til jobben sin og jussen, og som alltid har lengtet etter å gjøre noe kunstnerisk. Han er bitt av fotobasillen, som romanen starter med å fortelle, og da særlig gatefoto. Fra kontorvinduet sitt tar han en dag et bilde av dommerkollegaen sin, Bibbi, idet hun gaper over ei pølse utenfor Narvesen. Han ser på det som en del av sin kunstneriske produksjon og vil legge det ut på Flickr, hvor han har sitt utstillingsvindu. Romanen følger hans iver etter å formidle kunsten sin, men også hans angst for å få negative reaksjoner fra omgivelsene.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg var i et par år veldig interessert i fotografi. På samme tid var jeg dommerfullmektig på Mysen, som jeg pendlet til fra Oslo. Jeg forsøkte å ta litt gatefoto der, men det er selvfølgelig krevende på et så lite sted, og det føltes dessuten litt rart holdt opp mot den rollen jeg hadde der, som dommer. På et tidspunkt fikk jeg det for meg at jeg ville skrive om nettopp en dommer som ville bli gatefotograf. Jeg så at den kombinasjonen kunne by på både komikk og eksistensielle spørsmål.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Og hvis jeg ikke skal lese heller, så gjør jeg helt vanlige ting: Er med venner og familie, går på kino, trener, ser fotballkamp, hører på musikk, slapper av etc. Jeg pleide som nevnt å fotografere en del, det var jo nettopp inspirasjonen til romanen. Men det siste året har det blitt lenge mellom hver gang jeg tar bilder.
Av Leif Gjerstad
