To unge kvinner fra hver sin generasjon må finne seg selv. Men hvordan forstår man seg selv i en verden der alt handler om hvordan man blir sett av andre? Spør Harmeet Kaur i sin romandebut.
Aktuell med romanen Superbloom på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg har vokst opp på Bjørndal i Oslo, har en mastergrad i internasjonale utviklingsstudier og har alltid vært opptatt av verden utenfor Norge. Foreldrene mine flyttet til Norge fra India på 1980-tallet, og vi har reist mye til familie rundt om i oppveksten. Jeg har studert i Praha, Mexico by og jobbet i New York, i tillegg til Oslo. Det preger nok også skrivingen min, jeg dras ofte mot fortellinger som krysser landegrenser.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Siden jeg var ganske ung har jeg likt å sitte alene og lage historier, men jeg tenkte ikke at det var noe man kunne drive med “på ekte”. Ingen i omkretsen drev med kunst da jeg vokste opp, og hadde kanskje ikke så stor forståelse for hva det var godt for heller. Da jeg skulle begynne på videregående valgte jeg å gå formgivingsfag fordi jeg var glad i å tegne. Det å komme inn i et miljø hvor det å være skapende ble tatt på alvor ble viktig for meg. Det tok likevel lang tid før jeg klarte å ta meg selv seriøst, i form av å sette av tid og penger til å skrive. Det var da det begynte å skje ting.
Hva handler boka di om?
– Superbloom handler om to unge kvinner som reiser vekk fra det kjente og må finne ut hvem de er i møte med nye steder og mennesker. Amrita reiser fra Oslo til New York og håper hun kan bli en ny versjon av seg selv. Meera reiser tjue år tidligere fra Punjab til Oslo, til et ekteskap og en by hun ikke kjenner. På hvert sitt vis må de finne ut hvem de er, når ingen andre forteller dem det.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Idéen begynte med Meera, og med en tanke på hvordan det var for moren min å komme til Norge. Det utviklet seg til en slags fantasi om hvordan jeg selv ville taklet den situasjonen – og hva som skjer når man står helt alene, for første gang.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg vil helst bruke tida på en måte som gjør at jeg føler meg tilstede, enten med gode venner, en god bok eller film. Det er også det som mater skrivingen, å være tilstede i samtaler og observere det som skjer rundt meg. Som mange andre føler jeg at det er for mye skjerm i livet mitt, og at jeg ikke helt klarer å finne en vei ut av avhengigheten og tilbake til hjernen min. Jeg prioriterer å lese, skrive og bevege kroppen på morgenen, helst før jeg har plukket opp mobilen.
Av Leif Gjerstad