Han har både kone og barn, og han har sittet og stirret på renessansekunst i Firenze i fire år. Dessuten har han skrevet bok, romanen «Bekymringsmelding for Hanna Tidemann» som nettopp er kommet. Møt ukas bokdebutant: Jon Krog Pedersen.
Jon Krog Pedersen, aktuell med romanen «Bekymringsmelding for Hanna Tidemann» (Aschehoug forlag)
1. Kort om deg selv?
– Jeg er født og oppvokst i Oslo., 35 år og har to barn. Er gift med en dame som heter Jenny, som er ualminnelig pen. Jeg har alt, men er helt blakk. Har akkurat kommet tilbake til Norge etter fire år i Firenze, hvor jeg har sittet helt stille og stirret på renessansekunst, skrevet bok, spist skinke. Det har hatt sin pris.
2. Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har drømt om det siden jeg var barn, jeg var glad i å skrive stil på barneskolen. Jeg skrev langt, jeg begynte ett sted og bare satte av gårde, føltes det som. Jeg har aldri tenkt at jeg har spesielt livlig fantasi, men jeg skjønte tidlig at jeg kunne manøvrere i en tekst. Jeg merket at jeg kunne gi gass, det ballet på seg, ble langt, men jeg klarte på en eller annen måte å lande det. I alle fall for min egen del. Det ga mestringsfølelse, kan jeg huske. Jeg fikk alle mulige former for tilbakemelding, alt fra oppfordringer til å begynne på forfatterstudium til tilsnakk fra undervisningsinspektøren for støtende innhold.
3. Hva handler boka di om?
– Boka handler om Hanna, som er 29 år og som har vokst opp i Oslo med alle forutsetninger for å få et bra liv, men dessverre i et samfunn som byr henne imot. Hun er ensom og apatisk i en familie som kjører på med sitt. Alle er ganske vellykkede, hun henger ikke med. Hun mangler drivkraft til å bruke motviljen hun føler til å gjøre noe annet med livet sitt, hun reagerer for eksempel ikke med sinne, hun føler seg fanget i den turbokapitalistiske norske virkeligheten. Så er det meningen at det skal være litt opp til leseren om det er synd på henne eller ikke, om det er henne eller omgivelsene hennes det er noe galt med.
4. Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg hadde lyst til å skrive noe trist om tiden vi lever i, og undersøke de mekanismene vi bruker for å holde det gående. Og der fant jeg også mye som jeg synes er morsomt. For eksempel muligheten vi har til å rømme inn i en form, en slags metode for å håndtere livene våre på, der prioriteringen mellom viktig og uviktig iblant er absurd. Jeg er fascinert av muligheten som ligger i fiksjonslitteraturen til å utforske dette. Jeg tror vi kan hente mye livskraft i fortellinger, men i det ligger det også en mulighet til å flykte fra problemene.
5. Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg har alltid likt godt å ha fri. Jeg liker å reise. Drikke vin. Men jeg går konstant og forsøker å formulere noe om det jeg ser rundt meg, inni meg, og synes innimellom jeg kommer på ting som er riktig treffende. Det er det beste, egentlig: gå rundt og ha fri, og få et innfall som du innbiller deg at kan bli et skikkelig fint stykke tekst neste gang du setter deg ned for å skrive.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
