42-åringen fra Oslo jobber som litteraturanmelder for NRK. Nå har han selv forfattet sin første roman, om en gutt som er veldig opptatt av å klatre på skolens sosiale rangstige.
Aktuell med romanen «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er en 42 år gammel mann fra Oslo. Det er merkelig å skrive den setningen og se den svart på hvitt på dataskjermen og forstå at jeg har blitt så gammel. Den erkjennelsen tar tid og jeg rekker liksom ikke prosessere det før det har gått enda et år.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg en gang i barndommen leste Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte» og ikke kunne forstå hvordan det var mulig å finne noe sånt, og ikke minst skrive det på en slik måte, fylte det meg med en dyp beundring og respekt. Senere har jeg lært at 1. man kan ikke selv velge hva man beundrer og respekterer, det er nedfelt i oss som et slags kompass 2. man har en plikt til å forfølge det man beundrer og respekterer.
Lysten til å bli forfatter har jeg altså hatt veldig lenge, men det var ikke før i 2010 samtidig som jeg begynte på en bachelor i nordisk litteratur på universitetet i Oslo at jeg tok en forpliktende avgjørelse om å gjøre noe med det. Deretter har det tatt meg hele 14 år å faktisk skrive og få utgitt en bok.
De årene har gått fort og bærer i seg en drøss med noveller, dikt, romanutkast, masse artikler og bokanmeldelser, to år på forfatterstudiet i Tromsø og mange (for mange?) studiepoeng på UIO, blant annet i nordisk litteratur, idéhistorie og litteraturvitenskap.
Hva handler boka di om?
– Det handler om en gutt som prøver å stige i det sosiale hierarkiet på ungdomsskolen. Det hele er fortalt i brevs form fra en far til en ufødt sønn.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Fortellerstemmen snakket til meg klart og tydelig en ettermiddag på universitetsbiblioteket mens jeg jobbet med masteren min om Søren Kierkegaard. Det var en insisterende, intens og påståelig stemme som hadde noe uimotståelig ved seg i sin urimelige energi. Jeg skrev ned etter beste evne og lagret i et Word-dokument. Da jeg endelig hadde levert masteren, begynte jeg å skrive videre på romanen. Jeg oppdaget snart at fortellerstemmen hadde noe på hjertet, det var ikke kun en rekke «rants», men fortelleren bar i seg klassisk strukturert fortelling, en slags «heros journey». Å forsøke å grave frem den fortellingen har vært noe av det sentrale, men også mest utfordrende i denne skriveprosessen. Ideen har aldri vært helt klar og tydelig, det har mer vært en viss energi som jeg har forsøkt å kanalisere og gi utløp.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Hvis jeg har fri og ikke skal skrive, vil jeg helst bruke tiden på å være sammen med min samboer og min nyfødte sønn når han en og annen gang i løpet av døgnet har et våkent og klart øyeblikk. Høyt på listen er også å trene, meditere, løpe, spille piano, ikke minst lese, helst eldre bøker. Men altfor ofte ender jeg opp med å se på religionsdebattvideoer på YouTube. Jeg er ekstremt skjermavhengig.
Når jeg har fri og burde skrive bruker jeg ofte tiden på å unngå å skrive, også da ser jeg på religionsdebatt-videoer på YouTube.
Jeg er av den oppfatning av at det man faktisk gjør, og ikke det man skulle ønske at man gjorde, eller det man burde gjøre, er et uttrykk for den sterkeste viljen i mennesket. Dermed blir det åpenbart at jeg har veldig lyst til å se på religionsdebatt-videoer på YouTube.
Av Leif Gjerstad