I sin debutroman tar Karoline Mirkovic oss med til Groruddalen på slutten av åttitallet. Men «Divnas bok» har allerede tatt spranget ut i verden, og ble før den norske utgivelsen solgt også til Sverige.
Aktuell med romanen «Divnas bok» på Forlaget Oktober
Kort om deg selv?
– Oslo er byen min, og i voksen alder har jeg bodd lengst på Manglerud. Hvis jeg ikke bodde i Oslo, så ville jeg ha valgt å bo på en øy.
Jeg velger alltid unga mine som det beste selskapet, og så velger jeg nesten alltid salt framfor søtt. Bok framfor museum, farris framfor brus, teater framfor kino, hva som helst framfor sport. Men jeg følger håndballjentene, og jeg liker å danse.
Jeg kjeder meg aldri. Jeg kan jo alltids strikke en oppvaskklut, tulledanse på kjøkkenet, rydde i klesskapet, eller ligge helt stille og være som mellom drøm og våken tilstand.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli forfatter da jeg var 19 år: Jeg skrev mye, men jeg likte selve skriveprosessen bedre enn jeg liker å bli lest.
For noen år siden ble jeg oppfordret til å sende inn teksten min til et forlag, og så gjorde jeg det, og så gikk det som det gikk, og nå har det blitt bok – og jeg har blitt forfatter. Det føles uvirkelig.
Hva handler boka di om?
– Divnas bok handler om kjærlighet og krig, om sorg og dans, og om generasjoner som følger hverandre. Og så handler den om Divna, som vokser opp i Groruddalen med to land og kulturer i hjertet, og et Europa som er i brann.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg er vokst opp med sterke kulturbærere, i familien og i mine omgivelser. Jeg har alltid følt på et ansvar og en glede ved å bringe videre det jeg har lært: Håndarbeid, matkultur, tradisjoner, språk, dans… Så det er nesten som om Divnas bok alltid har ligget der og ventet på å komme ut.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Hvis jeg skal komponere en fridag som jeg liker den, så sover jeg litt lenge, og så spiser jeg finfrokost med gjengen min. Så kan jeg gjerne stå hele formiddagen på kjøkkenet med radioen på i bakgrunnen og lage en stor gryte med chili con carne; hakke løk, brune kjøttet, koke bønner i trykkokeren, smake til. Etter en cowboystrekk så kan jeg dekke bordet, og så kan det komme fine folk med god tid og historier i seg, og så blir vi sittende utover kvelden og småspise rett ut av grytene, spise rare konfekter og snakke klokt og tullete.
Når jeg legger meg om kvelden vil jeg tenke at dette var jammen en fin fridag.
Av Leif Gjerstad
