I sin debutroman ønsket Mari Nilsen å fortelle om Ewa Lisa som skriver sin selvbiografi. Men slik ble det ikke, for Ewa Lisa ender i stedet opp med å skrive morens historie.
Aktuell med romanen «Ordene eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om meg selv! Akkurat nå sitter jeg med støydempende hodetelefoner i tredje etasje på Deichman i Bjørvika. Det går masse folk rundt meg og jeg prøver å ignorere bevegelsene og stemmene deres. Det høres ut som de er langt unna inne i hodetelefonene. Jeg jobber her som litteraturformidler. Jeg har en liste med gjøremål hver dag i kalenderen min på telefonen. Nå ble jeg avbrutt i denne skrivingen av en kollega som kom bort og satte seg ned for å snakke. Hvis jeg skal si noe kort om meg selv er det kanskje at jeg er et menneske med en ufrivillig mild utstråling, noe som gjør at folk ofte avbryter meg og setter seg ned for å snakke.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg tror ikke jeg vil bli forfatter, egentlig, nå som jeg har gitt ut en bok og vet hva det innebærer. Det er en lang og vanskelig prosess. Jeg vil gjerne fortsette å skrive, for jeg liker å skrive, men dette med å redigere et manus og så publisere det synes jeg har vært vanskelig. Jeg tror det var på videregående at «forfatterdrømmen» oppsto, men som sagt: det jeg drømte om var noe som egentlig ikke finnes.
Hva handler boka di om?
– Fortellingen handler om Ewa Lisa som forsøker å skrive en selvbiografi. Men hun er et veldig overtilpasset menneske, så hun finner egentlig ikke noe «jeg» å skrive om. Etter hvert finner hun morens historie.
(Nå ble jeg avbrutt igjen av en kollega!)
Så tar moren og morens historie over boka.
Boka handler vel også en del om å ikke ha et språk og om å være en kropp.
Når jeg snakker om hva boka handler om blir jeg hele tiden redd for at den handler om noe helt annet. Og at en eller annen leser skal komme å si: DEN HANDLER JO IKKE OM DET DU SA?!
Og fortellingen om Ewa Lisa kan sikkert leses på veldig forskjellige måter. Men dette er mine tanker hvertfall.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Ewa Lisa var mer en stemme som dukket opp i tekstene mine, enn en idé. Den eneste «ideen» eller planen jeg følger er at jeg skal gjennomføre skrivetidene mine. Så jeg skriver (på denne tiden var det kl.6 – 8 fordi jeg startet på jobb kl.9) og prøver å være åpen for det som dukker opp. Men akkurat Ewa Lisas stemme var jeg faktisk ikke så åpen for! Hun var egentlig den siste jeg ville skrive om, for å være ærlig. Da stemmen hennes dukket opp fortalte hun om en masse menn hun hadde møtt, og jeg ble flau. Jeg ville jo være en klok og viktig forfatter! Men en av mine tidligere skrivelærere, poeten Gunnar Wærness, hadde nettopp sagt til meg «Du slepp itj unna at du e white trash». Dette ble ganske viktig for meg for å tørre og orke å jobbe videre med noe jeg ikke tenkte på som «høyverdig» og klokt. Og etter hvert ble det veldig gøy, for Ewa Lisas blikk er helt annerledes enn mitt! I et tidligere utkast av boka synes hun for eksempel at blokkene rundt henne ligner på sjokolade og tenner. Dette barnlige blikket har vært gøy å få jobbe med.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg har en «prioriteringsstrategi» for fritiden min. Litt på tull selvfølgelig, men den er ganske nyttig likevel. Den er satt sammen av tre forbokstaver. Det er forbokstavene i navnet til kjæresten min, den lille niesen min og min beste venn. Så tida går til dem.
Av Leif Gjerstad
