Vi er på vei inn i mørketida, men Maria Olerud tar oss tilbake til midtsommer i sin novellesamling «Blomsterkrans». Møt bokdebutanten her!
Aktuell med novellesamlingen «Blomsterkrans» på forlaget Aschehoug
Kort om deg selv?
– Jeg er 29 år, oppvokst i Trondheim og på Nesodden utenfor Oslo, jeg er utdannet statsviter og har jobbet som journalist siden tenårene, i lokalavis og studentavis, og siden i rikspressen. Nå jobber jeg som litteraturkritiker, og skriver for Morgenbladet og ulike tidsskrifter, mens jeg bor på Stovner i Oslo, der jeg dyrker tomater på verandaen i terrasseblokka – sammen med mennesket jeg giftet meg med i sommer!
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Tja, jeg har nok aldri hatt noe eureka-øyeblikk. Jeg var et sånt barn som helst lukker seg inne på rommet for å «lage noe», som roper «ikke kom inn» når pappa banker på. Etter hvert ble papirfigurer og leiredyr og tegninger supplert med små fortellinger; tvillingsøstera mi minte meg her om dagen på at jeg en periode skjøv små brev innunder dørsprekken hennes, signert Julius Cæsars spøkelse. For en snål stemme å ville skrive, som lita jente?! Samtidig er slik lek kjernen i all skriving, i alle fall for meg. Å skrive skal jo være gøy, så klart, og samtidig gjør slik barnlig utforskende intuisjon teksten sann på en helt annen måte enn om man kun bruker sine voksne, riktige, rasjonelle sider. Så slik lek, det «å lage noe», kommer jeg til å fortsette med, uavhengig av om jeg igjen klarer å skrive en tekst et forlag mener er så bra at de vil gi den ut.
Hva handler boka di om?
– Den består av sju fortellinger som foregår på én øy, én sankthansaften, hvor hver av fortellingene i større eller mindre grad tar opp i seg ett blomstermotiv, siden barn pleide å legge sju slag markblomster under puta den natta. Da jeg etter hvert hadde sju noveller, kunne jeg begynne å flette dem inn i hverandre, løst og rufsete slik barn fletter kranser. Sankthans er jo barnas tid, de har endelig skolefri, og seks av sju noveller bæres av barnlige eller ungdommelige jeg-fortellere. De kjenner seg aleine eller må påta seg mer ansvar enn hva alderen tilsier, ja, jeg tror de strever med nokså store problemer. Jeg sa til faren min her om dagen at jeg er redd boka skal avfeies som naiv, eller at folk skal tro det lettbeinte språket gjør det til ei barnebok de er for gamle for. Da bare ristet han på hodet. «Nei, nei, nei,» sa han. «Den er veldig, veldig mørk.»
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg bare begynte å skrive, og så vokste teksten fram av seg selv. Men i ettertid tenker jeg at dragningen mot sankthansmotivet skyldes tida vi lever i. I folketroen er jo midtsommer knyttet til destruktive, ville krefter, og det er jo nettopp trollskap og djevelskap vi har rundt oss på alle kanter nå: krefter som ødelegger natur og klima, skaper fattigdom, fører krig.
Men, midtsommer er også årets lyseste natt. Blomstermagien representerer kreativiteten og håpet jeg selv har trengt. Barn er veldig visjonære, ikke sant, de håndterer livets mørke sider gjennom lek. På den måten klarer de å se for seg at noe annet, vakrere, lysere, er mulig.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg leser, så klart, men det svarer vel alle? Lesing er næring for skrivinga, men det kan også en tur i marka her på Stovner være. Da liker jeg å kikke på livet rundt meg, på mosegrodde greiner og sopper som glinser, og så gjør hjernen liksom jobben av seg selv, fordi jeg ikke tenker for hardt. Den slapper av, tror jeg, og sender nervesignaler hit og dit, og sånn setter den sammen nye setninger og kobler uventede tanker sammen. Sånn oppstår nye ideer.
Av Leif Gjerstad
