Nina Bjordal er utdannet journalist og har jobbet som frilanser og tekstforfatter det siste tiåret. Også for bokforlag. Nå er hun aktuell med sin debutroman, som kommer omtrent samtidig med at hun selv skal bli mor for første gang!
Aktuell med romanen «Om dagen hviler vi, om natten jobber vi» på Bonnier Norsk Forlag.
Kort om deg selv?
– Jeg er 34 år, utdannet journalist og har de siste ti årene jobbet som tekstforfatter. I 2020 bestemte jeg meg for å ta forfatterdrømmen på alvor. Siden har jeg gått Forfatterstudiet i Bø og Forfatterstudium 2 i Tromsø, og i tre år har jeg jobbet med bokprosjektet som nå er blitt til Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Har en lei tendens til å ta på meg for mange prosjekter samtidig, når alt jeg vil er å lese bøker i fred. I starten av mai blir jeg også mor for første gang, og både baby og bok har termin i samme uke! En slags tvillingfødsel der, med andre ord.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg svarte visst alltid forfatter da jeg som liten ble spurt hva jeg ville bli. Jeg elsket bøker og hadde en mor som leste til oss på sengekanten hver kveld. Kanskje var det et ønske om å kunne gjenskape den samme følelsen som disse bøkene ga meg. Likevel har jeg alltid sett på det som en ønskedrøm, og derfor ble jeg journalist – jeg ville jo bare skrive, i en eller annen form. Det måtte en livskrise til for at jeg skulle tørre. Den gjorde skrivingen helt nødvendig. På 30-årsdagen min bestemte jeg meg for å gi alt og vie de neste ti årene til å forsøke å gi ut en roman.
Hva handler boka di om?
– Om dagen hviler vi, om natten jobber vi handler kort fortalt om en mor som ønsker å bli en plante. Vi møter datteren Iris idet hun har plantet moren i jorda under drivhuset, og venter på at hun skal spire. I flere år har moren vært preget av et tungsinn og lett etter mening i tilværelsen, og gradvis flytter hun ut i drivhuset i hagen. Her omgir hun seg med grønne vekster, litteratur og filosofi, og dyttes stadig lenger inn i en overbevisning om at mennesket som art er på villspor. Det finnes kun én redning: å smelte inn i planteriket.
I nåtid er Iris etterlatt med en stor sorg hun ikke kan snakke om. Om dagen presser hun planter i et herbarium og passer på at rutinene i drivhuset følges. Om nettene jobber hun som vaskehjelp på det lokale slakteriet. Mens hun beveger seg mellom disse to verdenene, avdekkes en del tilbakeblikk fra en uvanlig oppvekst. Dessuten har Iris fått et stort ansvar både i drivhuset og i slakteriet. Én feil kan få alvorlige konsekvenser. Når disse to verdenene begynner å konkurrere, samtidig som Iris blir mer og mer ensom, utløser dette et umenneskelig press.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Den første spiren til prosjektet kom en natt jeg ikke fikk sove. Jeg fikk opp et bilde av en jente som lå på et jorde og så opp på himmelen. Hun var så nummen av sorg at hun verken var mentalt eller fysisk til stede i en svært intim situasjon. Hun hadde mistet, men hadde ingen språk for å uttrykke smerten. På vei hjem plukket hun blomster i en grøft, og hjemme presset hun dem bak plast i et herbarium – nektet dem å visne. Da bestemte jeg meg for å finne ut hvem hun var, og hva som hadde skjedd. Morens underlige metamorfose-prosjekt var en idé som gradvis tok form. Fra starten av tenkte jeg på drivhuset mer som et metaforisk mausoleum, hvor minnet om mor lå begravet i vekstene, i jorden, i det taktile arbeidet der inne – et sted å minnes. Etter hvert lekte jeg med tanken: Hva om det var et faktisk mausoleum? Historien tok en ny retning. Jeg fikk fort følelsen av at Iris bar på en stor hemmelighet.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruke tida på?
– Jeg bruker generelt mye tid på både jobb og skriving, så når jeg først har fri, vil jeg enten kose meg helt alene med bøker og kaffe, eller tilbringe ordentlig kvalitetstid med mennesker jeg er glad i. Jeg finner også stor ro i å dreie keramikk, og jeg har et eget hjemmestudio som jeg gleder meg til å ta mer i bruk nå som romanprosjektet har landet.
Av Leif Gjerstad