I «Melkeveien» skriver Pauline Østgård om seksårige Liv. Det mangler mye i den lille jentas liv, men som barn flest har hun en egen evne til å fylle hullene.
Aktuell med romanen «Melkeveien» på Forlaget Oktober
Kort om deg selv?
– 23 år gammel Lillehamring. Bor i en loftsleilighet i Oslo med dvergkaninen Lotte, studerer tekst på Westerdals og synes alt det nevnte er helt topp.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid likt å skrive og skape, men det var først i løpet av friåret etter videregående at jeg samlet trådene og begynte å elske bokformatet. Siden har jeg forsøkt å skrive noe lengre mange ganger, men det gikk ikke før i 2019, da nyttårsforsettet mitt var å skrive et helt bokmanus. Ble ikke noe trening det året, da.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om Liv, som er seks år og vokser opp i Melkeveien. Det er mange ting som mangler i Liv sitt liv, men som barn flest har hun en egen evne til å fylle hullene. Ofte med sine egne slutninger om hvordan ting henger sammen. Den handler også om hvordan voksne både skaper og forsøker å tette hullene uten å vite hvordan det påvirker barnet. Det lå noe i dissonansen der. Det ble det bok av.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Hele skriveprosessen føltes på en måte organisk, som om Liv hadde veldig lyst til å fortelle historien, og at jeg skrev mens jeg hørte på. (Svulstig, men jeg velger å stå for det.) Boka ble liksom til underveis, og det var Liv sin stemme som bar det hele fremover.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg liker å komme meg ut av byen. Besøke familie der de bor, i ulike skoger. Jeg strikker, baker brød og planlegger ting, i vår har jeg for eksempel brukt mye tid på å skisse for oppussing av hytta. Det gir meg ro i sjela å tegne at det skal vokse humle oppetter solveggen.
Av Leif Gjerstad
