Ravn Lanesskog har de siste årene markert seg som manusforfatter for filmer som «Birkebeinerne» og «Amundsen». Nå har han skrevet en annen type manus og debuterer som romanforfatter. Møt bokdebutanten her!
Aktuell med romanen «Fridtjof Hansens dagbok» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– Mann, 41 år. Bor på Kampen i Oslo og lever av å skrive filmmanus.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg sto i en grøft i minus tjue grader og møtte blikket til en rotte mens jeg basket med byens største kloakkrør, våknet motivasjonen min for å studere. Jeg har siden den gang hatt respekt for rørleggere og den viktige jobben de gjør. Selv gikk jeg løs på en unødvendig lang og kronglete vei, som via studiekompetanse og ymse strøjobber endte med at jeg fikk tilbud om å begynne på forfatterstudiet i Bø og Filmskolen på Lillehammer. Jeg valgte filmskolen og har aldri angret på det, men har siden den gang hatt et ønske om å skrive noe litterært.
Hva handler boka di om?
– Min hovedperson Fridtjof Hansen har blitt ensom og isolert etter å ha lest alle bøkene i sin avdøde fars antikvariat, bortsett fra én. Alt synes tapt da en mystisk stillingsannonse dukker opp. Da bestemmer Hansen seg for å ta opp kampen mot en rekke mer eller mindre anonymiserte norske samtidsforfattere om en stilling ingen av dem vet hva går ut på.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg lette etter en karakter som kunne ta over all informasjonen som hadde samlet seg opp i hodet mitt etter årevis med research på alle mulige slags prosjekter. Det var deilig å lesse alt dette over på Fridtjof Hansen, selv om jeg også syntes litt synd på ham etter hvert. For å gi ham en retning i livet, satte jeg ham på sporet av en stilling som kanskje kunne redde ham ut av hans avsondrede og stadig mer miserable tilværelse. Da var fortellingen i gang, og det var ingen vei tilbake, hverken for meg eller Fridtjof Hansen.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– I arbeidet med «Fridtjof Hansens dagbok» har jeg gått mye rundt i Oslo og kjent på en dragning mot støvete antikvariater og nedlagte kirkegårder. Nå håper jeg å gå litt mer på kino og teater, være mer sammen med samboer, familie og venner, gå litt mer på konserter, og trene boksing med broren min. Eller som en venn av meg pleier å si: «Live a little’a!»
Av Leif Gjerstad
