Som gitarist og låtskriver i The Margarets og Number Seven Deli har Rune Berg vært en markant figur i norsk musikkliv de siste 20 år. Et mislykket musikkprosjekt har indirekte også ført ham inn blant forfatternes rekker.
Aktuell med romanen «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg» på Tiden forlag.
Kort om deg selv?
– 45-åring som frem til nå har jeg drevet mest med musikk. Først som medlem av forskjellige band, som The Margarets og Number Seven Deli, og etter hvert som gitarist hist og her. De siste årene har jeg hovedsakelig produsert plater for andre band og artister i Lydbroderiet, et studio rett utenfor Oslo som jeg har laget selv.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– I løpet av arbeidet med denne boka.
Hva handler boka di om?
– Det er en oppvekstroman fra den lille øya Giske på Sunnmøre, hvor jeg også vokste opp selv, på 80-tallet.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Boka begynte egentlig som et musikkprosjekt, for 6-7 år siden. Jeg skulle i gang med oppfølgeren til «Hølå», min første soloplate, og startet med å skrible ned tekster som var løst basert på min egen barndom.
Da jeg følte at stoffet var tilstrekkelig utviklet, samlet jeg en gjeng musikere og satte i gang med innspillingene. Etter hvert hadde vi 12 låter godt og vel halvferdig innspilt, men tekstene nektet å samarbeide. Samme hvordan jeg vrei og bendet på ordene, fikk jeg dem ikke til å passe.
Etter mye prøving og enda mer feiling, ga jeg opp. Det ville seg rett og slett ikke. Jeg gikk videre med det vanlige livet mitt, som produsent av andres plater.
Men alt stoffet jeg hadde virvlet opp, fortsatte å spinne rundt i hodet likevel. Og det piplet ut både her og der, i e-poster og tilfeldige samtaler, som malapropos og unødvendige anekdoter.
Det hele snudde da jeg skulle lage en spilleliste på Spotify til en kollega for et par år siden. Det skjer ofte i studio at jeg lager spillelister til folk som er innom, hvis det er et band eller en artist jeg synes de burde høre på. Denne gangen gjaldt det The Stone Roses. Jeg skrev også en liten tekst som hørte til, for å forklare litt om hvem bandet var. Problemet var at i akkurat denne teksten lekket det fryktelig mye av dette slagget, fra soloplaten min som aldri ble noe av.
Kollegaen jobbet på den tiden med en julekalender til NRK (som ikke ble noe av), blant annet sammen med en forfatter. Uten at jeg ante noe om det, viste han frem denne teksten til forfatteren, som i sin tur lurte på om han kunne få vise den til redaktøren sin. Det sa kollegaen min ja til, fremdeles uten å opplyse meg om hva som foregikk.
Noen dager senere fikk jeg telefon fra en redaktør i Tiden forlag, som lurte på om jeg hadde flere tekster han kunne få lese. (Jeg var sikker på det var en selger, men lot meg etter hvert overtale.)
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg er veldig glad i å spille sammen med andre mennesker, så det må bli det. Vi er en liten gjeng som er i gang med å øve inn noe av musikken som nevnes i boka, slik at vi kan spille på slippefester og bokbad og lignende. Jeg har vel knapt stått på en scene uten gitar før, så det føles trygt å skulle spe på med litt gitarspilling, ikke bare lese.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
