I 2019 mottok Sadik Qaka pris for sin masteroppgave i samfunnsgeografi, der han undersøker sammenhengen mellom maskulinitet og voldelig ekstremisme. Nå har han debutert med en diktsamling som roses for sin evne å beskrive «de langvarige virkningene av krig og forflytning med overbevisning og originalitet».
Aktuell med diktsamlingen «Bestemors bok/ Libri i gjyshes» på Aschehoug
Kort om deg selv?
– Jeg er født i Kosovo, og kom til Norge som i 1999 som følger av Kosovo-krigen. Bodde de første årene i Hunndalen, og flyttet til Oslo i 2013 for å studere. Har bodd i Oslo siden. Tar for øyeblikket doktorgrad ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, hvor jeg ser på hvordan maskulinitet konstrueres i høyreekstreme manifester.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg vet ikke om jeg var så opptatt av å bli forfatter, men jeg ble veldig opptatt av å skrive på videregående. Jeg gikk IB-linja de siste to årene av videregående, og både norskfaget og engelskfaget var i all hovedsak litteraturanalyse. Vi leste alt fra Shakespeares Macbeth til Beatles av Lars Saabye Christensen, og kunne bruke hele timer på bare et par sider. Det var utrolig heldig at disse fagene kom nøyaktig da jeg ble interessert i å skrive. De to tingene forsterket hverandre.
Da jeg begynte på universitetet ble det å skrive noe ganske annerledes, men jeg tror jeg tok med kjærligheten for skjønnlitteratur også i det akademiske. Jeg tror jeg prosesserer og forstår ting best ved å skrive om dem. Ting får mening på en helt annen måte.
Hva handler boka di om?
– I diktsamlingen min følger vi et lyrisk jeg som reiser fra Norge til Kosovo for å besøke sin dødssyke bestemor. Reisen til bestemor er dessuten en reise i tid, klasse og språk. Kosovo-krigen er alltid i bakgrunnen. Hva gjør en krig med et land, et folk, en familie og et jeg? Hva mister vi egentlig når vi mister familie? Er avstanden til hjemlandet kun i kilometer eller er det snakk om andre former for avstand også? Dette er den typen spørsmål som er sentrale i boka.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Min faktiske bestemor gikk bort mens jeg skrev boka. Det er også henne det er bilde av på forsida. Det var faktisk først da bestemor døde at boka fikk tittelen Bestemors bok / Libri i gjyshes. Jeg kjente på et enormt ansvar som en person som kan skrive, både bokstavelig talt (ikke analfabet) og skjønnlitterært. Vi mistet mange fysiske gjenstander i krigen, alt fra nasjonaldrakten til farfar, bestemors håndvevde tepper og barnebildene våre. Det føltes derfor veldig akutt å skrive denne boka, og bevare erfaringer og opplevelser før de glemmes og forsvinner. Selv om dette er først og fremst et litterært verk, er det ingen hemmelighet at det er svært nært mitt eget liv og min egne bestemor.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg besøker ofte foreldrene og nevøene mine på Hunndalen. Det er veldig viktig for meg å være onkel for de guttene. Jeg prøver også å dra til Kosovo så ofte jeg kan. Grubling og tenking er en vesentlig del av jobben min, så jeg er også glad i å gjøre ting med hendene. Er for eksempel veldig glad i å male og å lage mat.
Av Leif Gjerstad
