Hun har jobbet som flyvertinne og tar leseren med opp i de høye skylag i sin roman «Globus». Og ifølge Klassekampens anmelder er Ogunbonas roman «som biletleg skildring av ein tilstand imponerande treffsikker. Rutinane på flyet blir ein modell i miniatyr av eit samfunn der ingen kan forme verken seg sjølv eller livet på eiga hand». Møt debutanten her.
Aktuell med romanen «Globus» på Forlaget Oktober
.Kort om deg selv?
– Ja, hva kan man si om seg selv. Jeg heter Sarah, men det er vel allerede avklart. Jeg er 31 år. Jeg er født og oppvokst i Oslo, men for øyeblikket bosatt i Göteborg, hvor jeg nylig avsluttet masterprogrammet i Litterär Gestaltning ved Göteborgs universitet. Før det gikk jeg på Johanne Lykke Holm og Olga Ravns skriveskole Hekseskolen, som ikke er like mye en sekt som det høres ut som på navnet, men fortsatt en sekt. Jeg har også gått på forfatterstudiet i Bø, jobbet på kontor, på fly, i bar og i stall.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det mest konkrete svaret jeg har er nok: en kveld på et hotellrom i Bergen, da jeg oppdaget at vinduene ikke kunne åpnes, og at jeg trengte å komme meg bort. Ikke så mye fra Bergen som fra flyvertinnejobben, hvor jeg i og for seg trivdes godt, men ikke kunne se meg selv bli værende for alltid. Det var i hvert fall da jeg bestemte meg for å søke på forfatterstudiet i Bø. Å være forfatter er noe jeg prøver å opprettholde hver gang jeg setter meg ned for å skrive. Jeg kan ikke se for meg for den dagen jeg tenker at jeg er forfatter (selv om jeg ikke utelukker at den kommer), det er vel heller noe jeg gjør, så ofte jeg kan.
Hva handler boka di om?
– Den handler om Hazel, som nettopp har fått jobb som flyvertinne. Og om Hazels familie, moren hennes, som stort sett ligger i en seng eller et badekar, faren som ikke lenger bor hjemme, og storesøsteren Cornelia, som tok på seg, eller fikk tildelt, en slags morsrolle for Hazel.
Jeg har vært (og er nok fortsatt) interessert i hvordan språket man bruker om nærhet og intimitet i familien kan smitte over på språket man bruker om kundeservice, om en arbeidsplass, og visa versa, det tror jeg er en viktig, men ikke nødvendigvis åpenbar komponent i romanen.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Den var nok ikke så mye en idé som et resultat av en stemme i hodet jeg ikke ble kvitt. En stemme jeg måtte få tak på, hvor den kom fra og hva den ville. Og det viste seg fort at den ikke hadde noen særlig agens, den ville bare ha klare arbeidsinstrukser, både for jobben og livet generelt, det var Hazels stemme. Romanen var et forsøk på å både gi henne den plassen og de rammene hun hadde behov for, og på å plassere henne utenfor meg selv.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Om jeg ikke skal skrive ender jeg ofte med å skrive. Jeg elsker også å bade, men gjør det ikke ofte nok. Jeg elsker å gå rundt uten noen plan, ta en kaffe eller øl, møte på en venn eller bekjent. Allikevel er det ingenting som slår å være hjemme og klappe hunden min, som må klappes i minst 40 minutter hver dag for å være lykkelig.
Av Leif Gjerstad
