«Et spill levende sørgeskrift fullt av varm rastløshet og inderlig livsvilje», skriver Morgenbladets anmelder om Stina Vogts debutroman.
Aktuell med «Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er fra Oslo, 37 år og har studert skriving i Bø og i Göteborg. Jeg er sosial og rotete og velsignet med et lyst men lett nevrotisk sinn.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det var nok i starten av 20årene, da jeg begynte å bruke tid på å skrive andre ting enn dagbøkene mine.
Hva handler boka di om?
– Boka mi handler om mamma, mormor og jeg, jeget er datteren. Boka begynner da moren er død, og datteren spiller et dataspill, som går ut på at hun dyrker helt usannsynlige planter og vinner pokaler. Hun sørger. Hun sitter helt stille. Men herfra begynner fortellingen om en barndom og en oppvekst i huset der de tre bor og deler hage og liv. Moren er kraftsentrumet. Datteren er et oppmerksomt barn, fordi hun passer på moren sin, som også av og til går inn i seg selv og skriver formler på veggene med lebestift. De tre er nært knyttet til hverandre. Men boka handler også om løsrivelse, den nødvendige og den uunngåelige. Aller mest handler den om kjærlighet.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg ville skrive en sørgende bok som kjentes levende. Jeg har visst lenge at jeg skulle skrive om moren min. Hun var kunnskapsrik, kjærlig, brådyp, og morsom, blant annet. Hun levde også med psykisk sykdom. Hun skrev hele tiden, men kasta alt hun skrev, innimellom tenker jeg på alle de løse arkene samla til en bok, et fantastisk flekkete og fillete livsverk, det inspirerer meg.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da er jeg helst i København sånn som nå, sykler byen på kryss og tvers og hører på musikk, føler meg hjemme og borte på en gang.
Av Leif Gjerstad
