Han har selv hatt «mange fine reiseår uten plan og mening» før han nå debuterer med en roman han omtaler som «en reiseroman».
Aktuell med romanen «Meditasjon for begynnere» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg hadde min oppvekst i Siljan, en bygd utenfor Skien i Telemark. Det burde kanskje vært et poeng å kvitte seg med bygdetullingidentiteten, men jeg har tatt vare på den, gjennom utdannelsen, hvis kulminasjon ble en lite feiret masteroppgave i historie på Blindern høsten 2007. Og videre gjennom mange fine reiseår, litt mindre fine år som lærer i den videregående skolen, og frem til dags dato. Nå har jeg altså skrevet en bok, og fått den antatt.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har gitt opp å forstå hvorfor jeg driver rundt som jeg gjør, så lenge jeg ikke plager andre enn meg selv, kan jeg ikke skjønne at jeg må forklare hva jeg holder på med.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om en fyr som har vært på reise i India i snart seks måneder, det er to døgn til at han må komme seg ut av landet. Han sitter med noen drinker på en hotellbalkong i Rishikesh, og tenker over den siste tidens eskapader. Det er en reiseroman, kan man si, for min del har jeg i alle fall reist rundt helt uten plan og mening, jeg prøver å gi form til den herlige livsfølelsen man kjenner på, når livet ikke betyr så veldig mye.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg kan gi det et forsøk: Jeg hadde aldri gitt meg i kast med en roman, dersom ikke redaktør Mattis Øybø i Tiden Norsk Forlag tok kontakt først. Jeg hadde lest lite av han, men ble sikkert smigret, på en skrekkblandet måte, og i fjor høst var det å skjerpe greiene. Han har orientert seg i andre egne enn meg, i litteraturen, men vi fant frem til et godt samarbeid, så ideen var vel å skrive en Indiabok, som det ikke finnes så mange av i norsk bokheim. Nå finnes det en til. Jeg skal på ingen måte laste redaktøren for resultatet, bare så det er sagt.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg har ofte fri og skal sjelden skrive. Det betyr at jeg ser opp mot fattigdomsgrensen som et uoppnåelig mål. Men så lenge helsa holder, er det gratis å gå seg en tur, det finnes biblioteker og kule mennesker, vakre damer, de siste er nok ikke like imponert av at jeg alltid må drekke «the park bench bottle», som engelskmennene sier, og det kan jeg jo ikke holde mot dem.
Heller enn å bruke tiden, er jeg veldig tilhenger av å mis-bruke tiden, å stå en hel dag for å bli solbrent, mens man kaster steiner i sjøen, bedre dager enn det er det vanskelig å tenke seg. Formålet må være å kaste skulderen sin ut av ledd. Det er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut.
Av Leif Gjerstad