Tore Stavlund har tidligere utgitt en essaysamling om musikk, og i sin debutroman «1996. En roman» tar han oss med til nettopp det året, og til en ung mann som leser filosofi og skjønnlitteratur – og savner å spille i band. Og ja, vi møter også Torstein (50) som desillusjonert lurer på hva som skjedde med de ungdommelige drømmene og ambisjonene.
Aktuell med romanen «1996. En roman» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– Jeg vokste opp i Skien, har spilt mye i band, er utdannet innen kunsthistorie og litteraturvitenskap på Blindern, jobber i dag i Aschehoug utdanning og bor på Nesodden med kjæreste, sønn, katt og hund. Har tidligere utgitt to bøker, den personlige dokumentarboka Melk. En romodyssé (Cappelen Damm, 2016), om melkens kulturhistorie og om framveksten av den moderne meieriindustrien der flere av mine forfedre var involvert, og essaysamlingen Fra lydsporet til den endeløse endetiden. Essays om musikk (2011–2021), (Absolutt forlag, 2022), der jeg har samlet essays jeg har publisert i diverse tidsskrifter og antologier.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det er jeg usikker på. Men i tenårene sikkert da jeg begynte å skrive låttekster og etter hvert dikt, og deretter noveller og romanaktige skisser, men så svant det litt hen til fordel for studier og arbeidsliv. Men jeg har alltid skrevet, og har i mange år hatt det informale essayet som en sjanger å utforske.
Hva handler boka di om?
– Tja, si det. Kanskje om eksistensiell angst, og om å lindre eksistensiell angst ved bruk av litteratur og musikk og natur. Og om å være isolert i en hytte ved en innsjø om vinteren, i den mørke og kalde tiden, og om å se utover landskapet, kontemplere det, om å være del av landskapet, dets tid og rom. Om å unndra seg verdensstøyen. Og om å bli eldre, om å ha kommet til skjels år og alder, og om å ha vært ung. Om å ha vært tjue år og ha flyttet fra hjembyen til Oslo for å studere. Om å spille i band. Om å forelske seg. Om svik. Om å skrive brev. Om å reise. Om å dra på interrail. Om å besøke en jente i Paris. Om Roskildefestivalen i 1996. Om Neil Young. Om å sette sammen mikstaper. Om støyete gitarer. Om å skrive låter. Om skjellsettende leseopplevelser. Om eksistensiell litteratur. Om å skrive. Om poesi og filosofi. Om musikkens vesen og om demoner fra historiens dype mørke. Om å miste troen og om å gjenvinne troen. Om røyk og speil og sløyfer av lys og lys. Alle de viktige tingene egentlig.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Egentlig ikke. Jeg skrev den vel mer fram, enn at jeg fulgte noen idé. Jeg jobbet med en serie motiver som jeg så satt sammen for å se hvordan resonerte, og da fikk jeg de to nivåene romanen holder seg med, et som er i nåtid, der hovedpersonen mediterer over landskapet rundt innsjøen han holder seg ved og et som foregår i 1995 / 1996 da hovedpersonen var tjue år og nylig hadde flyttet fra hjembyen og inn til Oslo for å studere, og så var det å jobbe med disse, få til overganger og forflytninger. Jeg ville altså både skrive noe konkret om midten av nittitallet, og noe mer tidløst.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg kombinerer gjerne fritid med skrivetid, dra på hytta ved Mjøsa og hogger ved og er i skogen og så leser jeg så mye jeg får til, både nye romaner, klassikere, poesi og essayistikk. Er jeg i byen går jeg på konserter, hører mye jazz og støyete rock. Og så prøver jeg å få spilt litt gitar.
Av Leif Gjerstad