Som anmelder har Ulla Svalheim lest mange andres bøker. Nå har hun skrevet egen (Foto: Gyldendal Norsk Forlag)
Ifølge Klassekampens anmelder gir Ulla Svalheims debutroman «Til troende» et friskt blikk på et ungdomsliv og plass for en undring man sjelden ser i norske debutromaner.
Aktuell med romanen «Til troende» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 30 år, kommer fra Gjeving i Tvedestrand og bor i Drammen. Det siste er et av livets mange fine tilfeldigheter. Jeg er utdanna litteraturviter med master om Anne Carson og har tidligere også gått på Forfatterstudiet i Bø. For tida jobber jeg som litteraturkritiker for Vårt Land og som redaktør for BLA – Bokvennen Litterær Avis. BLA er ei litterær månedsavis og vi er to redaktører som deler på arbeidet – et veldig givende samarbeid!
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg pleide å brette, klippe og stifte sammen ark for å lage små bøker som barn og har i grunnen alltid likt å skrive. På videregående lagde jeg et par blekker jeg ga bort i julegaver til familien. Siden da har skrivinga vært veldig viktig for meg, og ja, jeg har hele tida hatt et ønske om å gi ut ei bok en dag. Det tok litt tid, noe jeg i dag mest er glad for, for jeg har lært veldig mye av studier og ikke minst arbeidet som redaktør og kritiker. Også dette er skriving med stort rom for kreativ utfoldelse.
Hva handler boka di om?
– «Til troende»handler om sekstenårige Bie Veronika som har sommerjobb som kirkegårdsarbeider. På kirkegården ligger en av klassekameratene hennes begravd. Han døde en måneds tid før romanen åpner, i ei mopedulykke. Selv om Bie ikke kjente han godt, blir døden hans ei anledning til å tenke gjennom troa hun er vokst opp med. Hun er vant til å være den eneste troende i klassa, men nå skriver klassekameratene hilsener av typen «Du er i himmelen nå» og «Hvil i fred», noe hun oppfatter som billige uttrykk for tro – samtidig som hun kommer til å lure på om hennes egen tro er like billig?
Litt mer overordna er boka mi en roman som utforsker kristen tro i et samfunn hvor dette på mange måter ses på som noe sært. Jeg utforsker hvordan tro kan gå i arv og like mye hvordan et selvstendig valg om å tro kan bli tatt. Og jeg utforsker hvordan et trosblikk på virkeligheta kan se ut, jeg leiker meg med den fortolkningslysta som troa kan føre med seg, på jakt etter tegn og hint og små vink fra Gud. Men «Til troende»er også ei bok om barndom, ungdomstid, familierelasjoner, bading, øvelseskjøring og veiutbygging.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– På mange måter har jeg skrevet på dette stoffet hele mitt voksne liv. Men det var først da jeg for to år siden kom på ordet «metaformose» da jeg var ute og rusla en tur, at jeg skjønte hva jeg i skrivinga prøvde å uttrykke og gi form til. Ordet spiller på «metamorfose», og forvandling finnes i boka, for eksempel i overgangen fra barn til voksen, og i den forvandlinga trosblikket innebærer, som når en ser nattverdens tynne kjeks og samtidig veit at dette er Guds kjøtt. Men med ordet metaformose – som er umulig å lese riktig første gang, og heller ikke er med i boka – så jeg for meg ei fortolkningsmyr hvor metaforene ikke går helt opp, og hvor fortolkninga blir stående i stampe. Dette innebærer mye tvil: knytta til hvordan troa skal forstås, hva den betyr, og om livsfortolkninga den gir i det hele tatt er relevant.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da vil jeg være sammen med sønnen min, på snart halvanna år, og mannen min, og andre jeg er glad i. Og når gutten sover, da vil jeg lese. Helst vil jeg løfte blikket opp fra den akutt samtidige litteraturen, som jobben min er så prega av, og se at litteraturen er så mye mer enn dette.
Av Leif Gjerstad
