(intervju opprinnelig publisert oktober 1991)
Oslo: – Å være medlem av Tin Machine ekskluderer ikke mulighetene for andre prosjekt utenfor gruppa. På et eller annet tidspunkt vil jeg ganske sikkert både spille inn en soloplate og legge ut på en soloturné, men akkurat nå er det bare bandet som teller, sier David Bowie.
Tirsdag spilte briten med sitt nye band Tin Machine for et utsolgt Oslo Konserthus, og i samsvar med sin mer jordnære, røffe stil stilte hele gruppa opp til et møte med NTB noen timer før konserten. Og mens Bowie på toppen av sin solokarriere var nokså utilnærmelig, var mannen vi møtte på toppen av Oslo Plaza både åpen, fleipete og i godt humør.
I enkle jeans og en hvit t-skjorte med et lite gullkors rundt halsen sank han ned i stolen ved siden av de øvrige tre delene i Tin Machine, brødrene Tony og Hunt Sales samt gitaristen Reeves Gabrels. Tony Sales virket mest fornøyd når han kunne gjemme seg bak sine solbriller og legge beina nonsjalant på bordet, men de øvrige tre vekslet avslappet mellom å besvare spørsmål samt utveksle fleip på tvers av bordet.
De fire bandmedlemmene omtaler Tin Machine som en helt vanlig og demokratisk gruppe, selv om alle innser at det meste av oppmerksomheten rundt bandet skyldes David Bowies nærvær.
– Men selv om de fleste kommer til en av våre konserter på grunn av meg, forlater de konsertlokalet med Tin Machine i hodet, hevdet Bowie som understreket det fine samholdet i bandet, men samtidig presiserte at det ikke er identisk med å erklære solokarrieren for over.
– Det spørs hva man legger i begrepet solokarriere og soloartist. Mellom plater og turnéer er det ingen forskjell på å være medlem av et band og å jobbe alene. Nå er jeg medlem av Tin Machine, og slik det føles i dag vil dette bandet kunne ha meget lang levetid. Men at vi faktisk var en gruppe gikk først opp for meg da vi påbegynte innspillingen av vårt andre album, «Tin Machine II».
Energisk rårock
Tin Machine har holdt sammen i rundt tre år, og kan se tilbake på to plater og en liten promotionturné før de nylig la ut på veien for sin første store verdensturne.
– Turneen varer fram til våren 1992, og før eventuelle ekstrakonserter er det snakk om totalt 150 spillejobber, forteller Hunt Sales mens Bowie tilføyer at blant ekstrakonsertene de håper på å kunne gjennomføre er et besøk til Sovjet.
– Trolig vil vi spille både i Moskva og St. Petersburg, men dersom vi klarer å få til flere konserter på litt mindre steder i Sovjet ville det bli en stor opplevelse.
Brøt med fortida
Sist Bowie besøkte Oslo var i fjor sommer. Det var som soloartist og i forbindelse med hans «Sound + Vision»-turné, hvor han angivelig tok et farvel til alle sine gamle låter. Fra gjennombruddet med «Space Oddity» via den revolusjonerende 70-talls epoken med plater som «Heroes» og «Low» fram til sitt siste soloalbum «Never Let You Down» for noen få år siden.
– For å komme videre er du nødt til å bryte med fortida, og tida var moden for å legge min gamle karriere bak meg. Jeg ønsket ikke å ende opp som en gammel utdanka artist som står og synger hits fra en svunnen tid, forklarer Bowie som innrømmer at hans brudd med fortida har ført til at det vil bli fryktelig vanskelig å møte publikum neste gang han legger ut på turné.
– Mange av dem vil opplagt ønske å høre noen av mine gamle sanger, og det blir bortimot umulig å finne et opplegg som alle parter kan være fornøyde med. Men jeg velger å se på det som en spennende utfordring, vel vitende om at dersom du ikke er villig til å bryte tvert over og tenke nytt, er det bare et tidsspørsmål før din kreativitet slukner og dør…
Spontan energi
Like opplagt som at Bowies engasjement i Tin Machine varsler en ny epoke i hans karriere, like klart er det at Tin Machine er et band i utvikling. Mens kvartettens selvtitulerte debut fra 1989 var en rå energiutladning, har de på høstens oppfølger ««Tin Machine II» beveget seg i en litt mer melodiøs retning. På flere kutt kan tidlige Bowie-plater brukes som en referanse, selv om den hardtslående energien fremdeles står i fokus.
– Vi har nå vært sammen i tre år, og ved siden av at vi har flere sanger, har vi også lært kjenne hverandre bedre. Det skaper grobunn for flere nyanser i musikken, hevder Reeves Gabrels mens han, Bowie og Sales nesten i munnen på hverandre poengterer hvor viktig det spontane elementet i musikken deres er.
– Vi har så mye erfaring å støtte oss på, at vi kan stole og spille på vår kreative spontanitet. Våre sanger har en viss struktur og form, men nesten halvparten av det vi gjør på scenen er improvisert. Å se Tin Machine på scenen er som et lotteri. Du kan være uheldig og oppleve en kveld hvor lite stemmer, mens andre kvelder kan være himmelske. For å kjenne Tin Machine må man derfor se oss live flere ganger.
Reaksjonær teknologi
Under vår samtale snakker Bowie entusiastisk om musikalsk spontanitet og om hvor flott det er med «ekte» musikk som leveres av levende mennesker.
Dette altså fra mannen som i 70-årene lå i rockens tetsjikt når det gjaldt å utforske ny teknologi og nye metoder å skrive musikk på. Og som i tillegg har trukket fram den elektroniske tyske gruppa Kraftwerk som noen av sine største forbilder…
– Om jeg er blitt musikalsk reaksjonær på gamle dager? Definitivt ikke! Jeg vil heller hevde at det er de utallige artistene som i dag leker med sampling og moderne teknologi som er reaksjonære. Selvfølgelig finnes det hederlige unntak – slik som Kraftwerk – men det meste av det som pumpes ut gjennom radioen i dag støtter seg til moderne teknologi og er så konform at det er umulig å opparbeide særlig interesse. Alle perioder har sin norm som de fleste følger, og i dag er den normen høyteknologisk produsert musikk. Derfor er de som jobber innenfor dette formatet langt mer reaksjonære enn de som bryter ut og går i en helt annen retning. Slik som Tin Machine, sier Bowie som leende trekker på skuldrene over amerikanernes sensurinngrep overfor plateomslagets fire nakne, statuer.
– Det er umulig å ta slike reaksjoner seriøst, og så lenge de holder seg til omslaget og ikke begynner å gå løs på selve musikken gidder vi ikke å involvere oss, kommenterer Bowie som samtidig bedyrer at det ikke finnes noe kommersielt aspekt ved Tin Machine.
– Vi har musikalske tanker i våre hoder som vi prøver å omsette i praksis. Hvis vi greier å transformere disse tankene til musikk, betrakter vi det som en suksess, uavhengig av om noen andre kjøper det eller ei.
Stor etterspørsel
Platesalget til Tin Machine har ikke vært så altfor oppsiktsvekkende, men som konsertattraksjon kunne de opplagt spilt på et langt større sted enn Oslo Konserthus. Billettene ble revet vekk samme dag som de ble lagt ut til salgs, og da Bowie i fjor tok sitt «Sound + Vision»-show til Norge og Jordal Stadion, var det med bortimot 30.000 tilskuere på tribunene.
– Joda, vi kunne sikkert solgt billetter til et langt større sted, men det ville blitt helt feil. Tin Machine er et nytt band, og det er virkeligheten vi må forholde oss til. Et band må få vokse og utvikle seg i sitt eget tempo. Presser du for hardt på, er det stor sjanse for at hele greia blir ødelagt, sier Bowie og Gabrels før det er på tide å trekke seg tilbake. Men ikke før Bowie får det uunngåelige spørsmålet om han skal møte Odd Nerdrum denne gang?
– Det er visstnok meningen at vi skal treffes, men noe mer vet jeg ikke i øyeblikket. Jeg er i hvert fall en stor beundrer av hans kunst, avslutter Bowie før han smilende forlater rommet sammen med sine tinn-soldater.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1991)
