(Intervju første gang publisert november 1990)
Stockholm: – Jeg kom inn i musikkbransjen ved å jukse, og i ordets gamle forstand har jeg aldri gjort annet siden. Jeg har aldri kunnet spille et instrument skikkelig. Men nettopp fordi jeg mangler denne ferdigheten, har jeg vært nødt til å utvikle andre og nye innfallsvinkler til å skape spennende musikk på.
Med sin tid i Roxy Music og sitt nære samarbeid med bl.a. David Bowie. Talking Heads og U2 har Brian Eno markert seg som en like viktig som særpreget rockemusiker de siste 20 årene. Alt har ikke vært like vellykket. men han søker i det minste stadig nye veier.
I disse dager er han aktuell med en ny plate sammen med den like legendariske John Cale, «Wrong Way Up». I forbindelse med utgivelsen traff vi den 42-årige og nesten skallete engelskmannen i tårnsuiten på Strand Hotel i Stockholm. Men Brian Eno hadde ikke vært Brian Eno hvis han villig hadde svart på alle spørsmål om den nye platen, slik artister vanligvis gjør.
– Platen er en spennende blanding av melodiøs pop og eksperimentelt støy. Men selve problemstillingen om hvorfor og hvordan vi samarbeidet er heller uinteressant. Jeg beklager, men jeg klarer ikke å opparbeide noen entusiasme for et slikt spørsmål, erklærte Brian Eno da vi konfronterte ham med det opplagte spørsmålet.
Men selv om han ikke ønsket å snakke om «Wrong Way Up», betyr det ikke at han var avvisende. Tvertimot. Han hadde selv sørget for at den tilmålte halvtimen – som musikkjournalister ofte blir avspist med – ble til en drøy time og vel så det.
– Det er vanskelig å få til en meningsfull samtale med særlig mindre tid, forklarte Brian Eno. Og snakket villig om temaet som opptar ham aller mest: kulturens rolle i dagens og fremtidens samfunn.
Rollespill og kommunikasjon
– Kunst og kultur er et viktig rollespill i vårt samfunn. Det gir oss mulighet for et øyeblikk å oppleve en annen verden enn vår egen, og det gir oss mulighet til å betrakte ting fra andre menneskers perspektiv. Essensen i all kultur er kommunikasjon. Men essensen i all kommunikasjon er forståelsen av at andre ikke kan se eller oppleve ting nøyaktig som deg. Derimot kan vi forvente at det alltid finnes noen med tilsvarende erfaringer og lignende smak. og da åpner enhver kulturell aktivitet for kommunikasjon, sier musikeren som aldri har betraktet seg som tradisjonell musiker.
– Til det er mine spilleferdigheter altfor dårlige. Men gjennom sin relativt korte historie har pop og rock vært en kulturform hvor nysgjerrigheten for nye ting alltid har vært stor. Og det er her jeg passer inn, med min lyst til å prøve å finne nye veier og måter å uttrykke seg musikalsk på.
Å skape og gjenskape
– Før ble platestudioet brukt til å gjenskape musikk som skulle overføres til vinyl. I dag eksisterer sjelden musikken før musikerne møtes i studio. Det er blitt et sted hvor man lager et musikalsk collage, og nå – med rap – er det til og med blitt et sted hvor man bruker eksisterende musikk til å lage et nytt collage, sier Eno. Han virker vennlig entusiastisk, og ser oss hele tiden rett inn i øynene mens han snakker. Han fortsetter:
– Rap er noe av det mest spennende som har hendt kulturlivet på svært lenge. Mens mange kunstneriske kriterier har mistet sin betydning etterhvert som tiden har gått, har man tviholdt på originalitet som et kriterium for «ekte» kunst. Men nå bryter rap effektivt ned også denne barrieren. Med rap er skillet mellom det å skape og gjenskape blitt langt mindre og mindre oversiktlig, samtidig som rap med sin lydcollage på en helt ny måte har redusert avstanden mellom kunsten og den omliggende verden.
Musikalsk rastløs
I Roxy Music framsto Brian Eno som eksperimentell synthpioner. Bowie og U2 tilførte han musikalske landskap som fastsatte stemninger og rammer som musikken eksisterer innenfor. Med sine «ambient sound—plater i 70-årene, var han (på godt og vondt) en stilskaper innenfor utviklingen av funksjonell musikk tilpasset omgivelsene. Mens han på samarbeidet med David Byrne på »My Life In The Bush Of Ghosts» var tidlig ute med å kombinere musikk fra den tredje verden med vestlige klanger.
Men uansett hva han har gitt seg inn på, preges Brian Enos karriere av en kreativ rastløshet som tvinger ham videre.
– En idé kan være like tilfredsstillende som et ferdig produkt. Og etter to-tre plater med samme tema eller artist, har du stort sett fått prøvd ut det som i utgangspunktet virket fascinerende. Etter det blir det bare repetisjon, og da foretrekker jeg å hoppe videre til noe annet. Hele universet er sammensatt av støy og lyder som bare venter på å utforskes og kombineres på nye måter!
Kontinuerlig utvikling
Med en slik nysgjerrighet er det bare rimelig at påstanden om at synther og høyteknologisk utstyr ikke klarer å uttrykke menneskelige følelser, faller for Enos døve ører.
– Helt fra verdens begynnelse har vi hatt teknologiske nyvinninger. Og felles for alle musikalske nyvinninger har vært ønsket om å skape bedre lyd på en enklere måte. Eneste forskjell er at utviklingen i dag går så mye fortere og at det derfor er vanskeligere for mange å forholde seg til disse nyvinningene på en naturlig måte.
Noe av det mest spennende med nye oppfinnelser, er ellers at deres funksjon over tid blir en helt annen enn opprinnelig planlagt. Derfor er det viktig å prøve å glemme hva ting er lagd for, og heller finne ut hva de kan brukes til. Det gir langt mer interessante perspektiv, sier Brian Eno som gir sin bakgrunn som kunststudent kombinert med manglende musikalitet – i ordets tradisjonelle forstand – æren for at han er blitt den han er.
– Manglende selvfølelse har jeg heldigvis aldri lidd av. Da hadde jeg neppe turt å prøve alt det jeg har gjort. På den annen side har man som kunstner ingenting å tape bortsett fra anseelse, hvis det blir mislykket. Det hadde vært langt verre hvis det var en hand eller fot som sto på spill!
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i november 1990. Denne versjonen er hentet fra Tønsbergs Blad 23. november 1990)
Les også: Da Leffe ikke klarte å vekke Enos entusiasme
