Sjelden har et management slått mer på stortromma enn da Famepushers i 1970 sendte et fullastet fly med journalister fra London til New York for å overvære lanseringen av Brinsley Schwarz. Alt gikk så galt at lanseringen 3. april er blitt legendarisk.
Hjemme i England hadde 60-tallsbandet Kippington Lodge byttet både kurs og navn. Under ledelse av gitarist og vokalist Brinsley Schwarz (heretter bare Schwarz) og bassist Nick Lowe blandet de pop og folk/countryrock ikke ulikt The Band til en miks som sjarmerte både publikum og bransje. Ved inngangen til 1970 hadde ryktet spredt seg og bandet fått så mange fans at bandet med det samme navnet som lederen sin, Brinsley Schwarz, ofte ble omtalt som det store, nye håpet.
Hvor stort er bandet?
Blant de som hadde troen var plateselskapet United Artists og managementet Famepushers, som da det nærmet seg utgivelse av det første Brinsley Schwarz-albumet i april 1970 ønsket å gjøre noe utenom det vanlige. Noe som kunne plassere Brinsley Schwarz på kartet en gang for alle.
I stedet for å legge en releasekonsert til en London-pub, sendte man bandet til New York for å åpne for Van Morrison og Quicksilver Messenger Service på Fillmore East.
– Jeg fikk spørsmålet om hva det største stedet Brinsley Schwarz kunne spille, og jeg svarte at det trolig måtte være noe slik som Fillmore East. Da ble oppfølgingspørsmålet om jeg trodde vi ville klare å lokke britisk presse til å komme? Da jeg svarte bekreftende på det, bestemte vi oss for å gå for det, har Brinsley Schwarz daværende manager Dave Robinson fortalt om opplegget.
Dermed chartret Robinson & Co et helt fly som skulle transportere rundt 140 journalister og noen vinnere fra en konkurranse i musikkbladet Melody Makers fra London til New York, hvor Brinsley Schwarz skulle spille to konserter fredag og to lørdag.
Visumtrøbbel
Da det nærmet seg fikk bandet trøbbel med visum til USA. Både Nick Lowe og tangentspiller Bob Andrews hadde blitt arrestert for dop i England, og ble nektet adgang til USA. Løsningen ble å dra via Canada et par dager i forveien og komme seg inn i USA derfra. Men det var ikke like enkelt som bandet hadde forventet. De fikk nytt avslag og måtte bruke masse energi før problemet endelig løste seg.
Men planen om å komme til New York i så god tid at de kunne akklimatisere seg og øve i Fillmore-lokalet før konserten sprakk. De kom fram bare få timer før de skulle på, og for sikkerhets skyld hadde Schwarz på flyturen til New York fått lokk på øret slik at han ikke hørte noe.
– Han hørte så dårlig at han måtte se på Nicks fingre for å se hvor de befant seg i sangen, kommenterer Robinson.
Fri bar
Men det var ikke bare bandet som fikk uventet trøbbel på overfarten. Aer Lingus-flyet med pressefolkene fikk tekniske problemer og måtte ned for mellomlanding i Irland. For å holde journalistene happy, åpnet flyselskapet kranene og lokket hele gjengen med fri bar. Det var et tilbud som de færreste sa nei til, slik at da flyet endelig kunne lette igjen var de fleste journalistene gode og fulle. Og de som ikke var det, ble det før man landet i New York.
I New York ble de møtt av 24 limoer på flyplassen, men selv om de var så forsinket at de med nød og neppe ville rekke konserten, krevde mange av journalistene at de dro innom hotellet først. Og vel der ble svinnet i rekkene stort. Noen følte seg for slitne og lot seg heller friste av hotellsenga. Andre var fortsatt på opptur og forsvant inn på nærmeste bar. Bare et fåtall fortsatte limoturen hele veien fram til Fillmore East.
Få kom, få skrev, ingen ble imponert
Det var derfor en kraftig redusert journalistgjeng – både i direkte og indirekte forstand – som faktisk fikk med seg konserten. Bandet hevder selv at maks 10 av de godt over 100 journalistene var til stede fredag, og ingen på lørdag. Det var selvsagt også på andredagen Brinsley Schwarz spilte klart best, hevder de selv.
Men den konserten journalistene faktisk så, synes de fleste være skjønt enige om var mye slappere og dårligere enn det Brinsley Schwarz var kjent for hjemme i London. Ikke noe å skrive hjem om kanskje? Kanskje ikke. I hvert fall forteller historien at de fleste journalistene ikke skrev et ord fra turen, og at de fleste av de få som likevel gjorde det heller skrev om den ville turen enn om bandet. Og blant de få som faktisk skrev om musikken var det helst totalslakt hele veien.
Reiste seg
For de fleste band ville en slik opplevelse som «The Brinsley Schwarz Hype» nokså sikkert være dødsstøtet. Selvtilliten ville få en knekk og ryktet bli altfor frynsete. Men Brinsley Schwarz hadde heldigvis både musikere og musikken som skulle til for å takle motgangen og snu den til sin fordel. De distanserte seg litt fra sirkuset og gikk i en litt mer ukommersiell retning, og ble I første halvdel av 1970-tallet et av de mest populære og beste pubrockbandene (jeg hadde selv den store gleden av å se dem et par ganger i London i den perioden). De seks albumene de gjorde var gjennomgående så gode at rosen haglet og New York-fiaskoen fort ble glemt.
I 1975 var det likevel slutt for bandet. Schwarz og Andrews startet The Rumour, som snart ble kjent som Graham Parkers den gangen så potente backingband. Manager Dave Robinson startet for øvrig plateselskapet Stiff Records, og lokket med seg Nick Lowe dit både som produsent og soloartist.
Lowe og Costello
Og ja, vi bør vel kanskje også nevne at det selvsagt var Lowe som produserte Elvis Costellos debutalbum «My Aim Is True» som kom på Stiff Records og at det var fra Lowes katalog som samme Costello fant «(What’s So Funny About) Peace, Love & Understanding». En låt som startet sitt liv som åpningskuttet på Brinsley Schwarz siste album «The New Favourites of…» i 1974, og som i dag er en kjær og velkjent klassiker som «alle» kjenner.
Av Leif Gjerstad
