I kveld viser NRK2 tv-dokumentaren «Framing Britney Spears». Livet er ikke blitt det verken Britney eller foreldrene hennes håpet, men er det egentlig så merkelig?
Jeg har ikke sett den aktuelle tv-dokumentaren og har vel bare fulgt alle bruduljene rundt farens formynderskap over den nå 39-årige popstjernen sånn ca passe. Det vil si på nivå med de fleste andre som har fått med seg hovedtrekkene, uten å dykke ned i alle detaljene i den triste konflikten. Jeg kan derfor ikke på noen måte kalle meg Britney-ekspert, men jeg kan huske de refleksjonene jeg gjorde meg den ene gangen jeg har truffet henne. Derfor er jeg ikke så veldig overrasket over at ting dessvere synes å ha gått så galt.
Spears og Marlin
I november 1999, da Britney Spears fortsatt var tre uker unna de fylte 18, gikk MTV Europe Music Awards av stabelen på The Point i Dublin. Den amerikanske ungjenta ble kveldens store vinner, med sine tre trofeer i kategoriene Beste kvinnelige artist, Beste popartist og (passende nok) for Beste sang med «Baby One More Time». Det var også de tre kategoriene hun var nominert i.
Men Britney Spears var selvsagt ikke kveldens eneste vinner, og i Norge var blikkene spesielt rettet mot ett år eldre Lene Marlin. Hun fikk prisen som Beste nordiske artist, etter et jubelår med singelhitene «Unforgivable Sinner» og «Sitting Down Here» samt albumet «Playing My Game».
Blant journalistene på bakrommet som fulgte arrangementet med stor spenning var også jeg. Og sammen med de andre pressefolkene ventet jeg inn vinnerne, én etter én. For opplegget var at straks vinneren var ropt opp og hadde mottatt prisen, gikk ferden videre til bakrommet og journalistene. Der ble det anledning til en liten pressekonferanse med noen få spørsmål og en etterfølgende fotosession.
Definitivt ikke noe dyptloddende. Bare et kjapt overfladisk møte med spørsmål av typen «hva føler du nå?». Noen ganger trengs det likevel ikke mer for å stille en (overflatisk) analyse.
Proft produkt
Og det er her jeg husker Britney Spears bedre enn noen av de andre vinnerne. Hun var bare så utrolig proff, helt ned til fingerspissene. Men i stedet for å bli imponert, ble jeg litt bekymret. Hun framsto som et produkt blottet for personlighet. Alt hun sa virket forhåndsprogrammert og karrierekalkulert ned til siste detalj, og smilet opplevdes som mer påklistret enn av ekte glede.
Bare halvtimen etter (eller muligens før?) Britney Spears var det Lene Marlins tur å møte pressen. Og for en kontrast! 19-åringen virket litt barnslig naiv og usikker på hva hun skulle svare, uten at det kom i veien for hennes «appearance». Usikkerheten virket tvert i mot bare sjarmerende, som et uttrykk for at vi her hadde med en helt normal tenåringsjente å gjøre. «What a sweet girl!» kommenterte en engelsk kollega, som et tydelig tegn på at det ikke bare var gjennom norske briller Lene Marlin gjorde et godt inntrykk.
Grunn til bekymring
Lene Marlin hadde jeg truffet flere ganger før Dublin (og for den saks skyld også etter) , mens den kvelden altså var eneste gang jeg har vært i samme rom som Britney Spears. Med tanke på at også Marlin lenge slet alvorlig psykisk med etterdønningene etter det internasjonale popeventyret, skal jeg derfor være veldig forsiktig med å trekke kjappe konklusjoner eller rosemale Marlins seanse i Dublin.
Men faktum gjenstår. Jeg var betenkt over produktet Britney Spears jeg så den kvelden, med oppriktig bekymring for hvordan framtida ville arte seg. Det var det tydeligvis grunn til. Og i kveld skal jeg se dokumentaren.
Av Leif Gjerstad
Les også: Spennende kveld for Lene (arkivintervju fra 1999, i forbindelse med MTV Awards)
Les også: Lene Marlin: Spill på egne premisser (arkivintervju fra 1999)
