Ingen amerikanske countryartister har solgt mer enn Garth Brooks. Denne uken er det 30 år siden eventyret begynte og han slapp debutalbumet «Garth Brooks».
Den aller første singelen «Much Too Young» ble sluppet i mars 1989, og viste at 27-åringen var voksen nok for å blande seg i det gode selskap. Låten ble en Top 10-hit på amerikanske countrylister, men var likevel kun en liten forsmak av hva som komme skulle.
Da han 12. april slapp debutalbumet «Garth Brooks» ble den meget godt mottatt både av kritikere og publikum, og da singelen «If Tomorrow Never Comes» ble sluppet seinere samme sommer klatret han straks helt til topps på de amerikanske countrylistene. En bedrift han gjentok ytterligere 17 ganger før vi nådde årtusenskiftet.
Mestselgende soloartist
Likevel er albumsuksessen enda mer imponerende. Før han valgte å «pensjonere» seg i 2005 ga han ut ti album, hvorav åtte toppet countrylistene. De eneste som ikke klarte det var førsteplata «Garth Brooks» og juleplata «Beyond The Season» i 1992. De måtte nøye seg med andreplass.
Og suksessen begrenset seg selvsagt ikke bare til countrysegmentet. Fem av de ovennevnte ti utgivelsene gikk helt til topps på Billboards Top200, og bare debuten og den andre juleplata «Garth Brooks and the Magic of Christmas» havnet utenfor Top3. I hjemlandet skal hans album nå ha solgt over 148 millioner, og med det plasserer han seg på historiens andreplass. Med The Beatles på plassen foran og med Elvis Presley på plassen bak.
To intervjuer
Jeg intervjuet Garth Brooks to ganger, og begge ble litt spesielle på hver sin måte. Første gang var på telefon fra USA i 1994, der han ringer meg en time før avtalt tid. Veldig ydmykt unnskylder han seg for at han ringer så tidlig, men han hadde fått et hull i tidsplanen og lurte på om det passet for meg å snakke nå? Hvis ikke var det no problem, forsikret han. Da ville han bare ringe tilbake ved avtalt tid.
Det ble til at vi tok praten med en gang. Men siden han hadde fått dette lille hullet i tidsplanen sin, ble samtalen mye, mye lenger enn den opprinnelig tilmålte halvtimen. Vi nærmet oss vel timen, før han nok en gang unnskyldte seg og sa at vi måtte avslutte fordi han hadde en annen phoner med en radiostasjon på gang.
Den andre gangen jeg snakket med ham var da han gjestet Oslo i 1995. Praten var hyggelig nok, men det jeg framfor alt husker fra dette møtet er da fotografen jeg hadde med skulle ta bilde etter intervjuseansen. Da forlangte han at jeg skulle være med på bildet, og la armen rundt skulderen min for sikkerhets skyld. Fordi vi var blitt så gode busser? Tja, jeg er vel redd det mer skyldes kommersielle hensyn. Merkevaren Garth Brooks var så stor at managementet var livredde for piratbilder og annet. Og ved å passe på at jeg var med på bildet, sank dets kommersielle potensial betraktelig.
Av Leif Gjerstad
Les også: Mann for sin countryhatt (arkivintervju fra 1994)
Se video:
