De siste par årene har Bruce Springsteen vært opptatt med å gjenfortelle historien om sitt liv, i den prisbelønte forestillingen «Springsteen on Broadway» på Walter Kerr Theatre i New York. Men selv om dette, ifølge ham selv, er første gang han har hatt en ordentlig jobb der han må møte opp til fast tid hver dag, har han åpenbart ikke vært så utslitt og tømt for energi og livsgnist som mange av skjebnene han forteller om i egne låter.
Tvertimot har han på «fritida» hatt overskudd til å jobbe med nytt materiale, og tidligere i vinter kom meldingen om at Bruce Springsteen var klar for to nye utgivelser. Den ene, en ny plate sammen med E. Street Band er varslet til høsten en gang. Men den andre foreligger allerede nå.
Første på fem år
«Western Stars» er Springsteens første nye plate på fem år. Med unntak av kona Patti Scialfa, koristen Soozie Tyrell og hans gamle våpendrager David Sancious er ingen vi forbinder med E. Street-gjengen med, og musikalsk og lyrisk har han i tillegg forlatt den amerikanske østkysten og i stedet begitt seg ut på en reise over kontinentet. Preget av den sedvanlige rastløsheten og den lille manns slit som vi kjenner så godt fra Springsteens univers.
Men selv om han ferdes på den amerikanske veien han kjenner så godt, har han denne gangen kikket i litt andre retninger og malt opp stemninger som peker mot helt andre deler av amerikansk musikktradisjon. Ikke minst kommer dette til syne i bruken av lengselsfulle slidegitarer og skjebnesmettede strykere som viser et klart slektskap med det Burt Bacharach/Hal David, Jimmy Webb og Glenn Campbell gjorde på 1960-tallet. Der de lot storslåtte orkestrale strykere møte den melankolske popmelodien.
I Springsteens hender skaper disse arrangementene en skjør og vakker ramme som kan beskytte hans vindskutte karakterer og lindre den smerten de opplever. Med små undertoner av country og folk og aller helst i orkestral balladeform veksler Springsteen mellom det dempet ødslige og det storslagne vakre. Men selv der det blir som mest storslått unngår han det pompøse, og hele veien underbygger en dvelende ro historiene Springsteen formidler i de tretten låtene. Historier som i stor grad handler om oppbrudd eller jakten på den svunne drømmen, der de som er på veien helst er på vei vekk fra noe mer enn de er på vei til noe.
Fra rastløshet til resignasjon
Der har Springsteen vært før, men karakterene som leter seg fram under «Western Stars» er både eldre og mer værbitt enn vi har truffet dem tidligere. Og den ungdommelige rastløsheten vi fant på eksempelvis «Nebraska» er her byttet ut med resignasjon. Eller som hovedpersonen synger i tittelkuttet: «I wake up in the morning, just glad my boots are on».
Og det kan stå som stikkord for mange av skjebnene på «Western Stars». For her får vi bli med haikeren på vei fra intet til intet i baksetet på en bil. Vi får treffe den gamle skuespilleren som nådde toppen av karrieren da han ble «skutt» av John Wayne. Vi møter stuntmannen med en utslitt kropp som holdes sammen av nagler og skruer. Vi støter på den mislykkede låtskriveren som ofret kjærligheten for en sang han aldri fant. Og vi sitter ringside når den gamle mannen oppsøker det stengte og forfalne «Moonlight Hotel» og minnes gammel kjærlighet som ikke lenger er.
En opptur
Det er ulike skjebner som knyttes sammen av erkjennelsen av at ungdommens drømmer brast, noe gikk feil underveis og nå handler det meste bare om å holde ut. Det er hverdagens slit og tomhet som skildres i en Steinbecksk ånd, men selv om det er desillusjonen som regjerer finnes det også glimt av håp å klamre seg fast til. Som i «Tuscon Train» der «alt skal bli bedre» og som i mextex-spretne «Sleepy Joe Café» der lykken siger inn, selv om tomheten sitter bare et par barkrakker unna.
Ved hjelp av produsent Ron Aneillo har Bruce Springsteen på «Western Stars» orientert seg vekk fra rock og soul, og i stedet nærmet seg en cinematisk countryfolkversjon av den orkestrale popen han også vokste opp med, men aldri har omfavnet slik som her. Det er slik sett et nytt kapittel i Springsteens liv, men det er også en veldig logisk utvikling for den snart 70-årige amerikaneren. Hva kan vel passe bedre enn kontrasten mellom sødmefylte strykere og vindskutte skjebner når den amerikanske drømmen med alle sine sprekker og fallhull skal utforskes?
Av Leif Gjerstad
