(Øyvind anbefaler – mars 2023)
Nye album fra Willie Nelson, Ledfoot & Ronni Le Tekrø og Darling West er anmeldt av meg for Dagbladet. Her er fem andre mars-utgivelser som også fortjener oppmerksomhet – fra Hayde Bluegrass Orchestra, Ane Brun, Iris DeMent, Ellen Marie Løkslid og Molina, Talbot, Lofgren & Young.
HAYDE BLUEGRASS ORCHESTRA: «The Broken Circle Sessions»
Tittelen på livealbumet til Hayde Bluegrass Orchestra kan godt tolkes symbolsk. Det er strenge regler for hva som kan kalles bluegrass, og det norske bandet bryter flere av dem på «The Broken Circle Sessions».
For det første er trommer «forbudt» i bluegrass (en regel som visstnok ble brutt allerede på 50-tallet av sjangerens far, Bill Monroe). Hayde har to trommeslagere – og flekser attpåtil en trommesolo på «Ain’t No Grave». Og blåsere i bluegrass? Hayde har det også. Bandet mikser den tradisjonelle bluegrass-instrumenteringen med energien fra dixieland-jazzen, og resultatet er bare å ta av seg cowboyhatten for.
15 musikere sto på scenen da dette livealbumet ble spilt inn på SALT i Oslo. Vanligvis er de åtte. 3. mars ble albumet gitt ut, og et par uker seinere gikk det rett inn på niendeplass på Billboards bluegrassliste. Forgjengeren, Spellemann-nominerte «Migrants», startet på fjerdeplass og ble der i elleve uker. Det er en prestasjon i seg sjøl.
Bandet har over 15 millioner avspillinger og nærmere 50.000 abonnenter på sin youtubekanal, og ble i fjor nominert til «Band of the Year» på International Bluegrass Music Awards (IBMA). Rebekka Nilsson ble kåret til «Vocalist of the Year». Originallåtene er signert Joakim Borgen (mandolin).
Livealbumet er delt opp I fire disker, med tre originallåter i ny drakt, tre jazz-inspirerte låter, tre ballader og to låter med mer jam-preg og blåsetrøkk – til sammen en snau time med strålende musikk i grenselandet bluegrass, jazz og americana. Et rungende ja til Hayde!
ANE BRUN – «Portrayals»
Ane Brun markerer at det er tjue år siden utgivelsen av debutalbumet «Spending Time With Morgan» med flere utgivelser. Den første er en samling med tolv av hennes «mest populære» coverlåter i tillegg til en tidligere uutgitt versjon av Hart & Rodgers’ «Blue Moon». Seks av dem er med på coveralbumet «Leave Me Breathless» fra 2017, mens Beyoncés «Halo» (med Linnéa Olsson) er hentet fra «Rarities» (2013).
«Hudløse tolkninger» heter det gjerne når artister som Ane Brun gir seg i kast med andres låter. Det spiller ingen rolle om den er gjort udødelig av andre, du kan banne på at Ane likevel klarer å hente ut noe ekstra så du tror at den har vært hennes hele veien. Ta «Always On My Mind», som er gjort av storheter som Elvis Presley og Willie Nelson. Det samme med Bob Dylans «Make You Feel My Love», som Adele og Michael Bublé og en «haug» andre har spilt inn, også Ingebjørg Bratland i en norsk versjon. Ta Julie Millers «All My Tears», som jeg trodde ingen kunne gjøre etter Emmylou Harris. Og er det noen som tør å gjøre Nick Caves «Into My Arms» og nevnte «Halo», så er det Ane. Det er så vakkert at jeg nesten kan grine! Er det mulig å gjøre disse låtene med en større nerve og innlevelse, liksom?
IRIS DE MENT: «Workin’ On A World»
Hele sju år er gått siden en av de mest særegne stemmene i countrymusikken ga ut sitt forrige album. Iris DeMent (62) stiller i samme klasse som Gillian Welch når det kommer til troverdighet i countrymusikken. Jeg husker fortsatt en flott konsert på Cruise Café på 90-tallet.
Særlig hennes to første album, «Infamous Angel» (1992) og «My Life» (1994) står som søyler i platehylla hos oss som liker jordnære folk- og countryartister som ikke higer etter å bli popstjerner. «Workin’ On A World» er bare hennes sjuende album på 30 år, og hennes første med nytt materiale på elleve!
Noen av låtene har et gospelpreg, som hyllesten til Mahalia Jackson («Mahalia»). Hun kan være politisk også, som her i et angrep på liberale amerikanske våpenlover, grådige tv-predikanter og rasisme m.m. (åtte minutter lange «Goin’ Down To Sing In Texas»). Noen av det 13 låtene på «Workin’ O A World» har hun skrevet aleine, noen sammen med ektemannen Greg Brown (73) eller med hans datter Pieta Brown. Tittellåten, med blåsere, setter stemningen fra start. Et tips: Har du en dårlig dag, sett på Iris DeMent og motta sjelelig lindring!
ELLEN MARIE LØKSLID: «At du blir» (ep)
Ikke et album dette, men godt på vei (18 minutter)! Ellen Marie Løkslid er fra Hjartdal i Telemark, men bosatt på Notodden – der hun har dukket opp på bluesfestivalen under artistnavnet Elly. Etter tre album siden 2011, på engelsk, «står hun fram» med eget navn og på norsk på ep-en «Alt du blir».
Det gjør hun lurt i. Hun er en fin formidler, og jeg synes tekstene hennes kommer mer til sin rett på morsmålet. De fem låtene på denne ep-en har melodier av Løkslid og produsent David Aleksander Sjølie og tekster av Løkslid, og sjangermesig spriker det i flere retninger, i positiv forstand: Pop og rock, varmt og rått, skjørt og heftig, nedstrippet og stort. «Gi meg et kompass», synger Løkslid med kraftfull stemme. Det er ikke sikkert du trenger det kompasset, for du er absolutt på rett vei!
MOLINA, TALBOT, LOFGREN & YOUNG: «All Roads Lead Home»
Ingen sterk anbefaling, dette, men mer av «kuriøs» art. Alle dere som leser dette husker Crosby, Stills, Nash & Young (CSNY), her har du MTLY! I dag kom «All Roads Lead Home», et album med de fire medlemmene i Crazy Horse – pluss Neil Young sjøl..
Pandemien ga nærmest overflod av tid til å gjøre ting som ellers ikke ville blitt gjort. Crazy Horse har fulgt Neil Young til og fra siden 1969, men da pandemien kom ble de nåværende medlemmene sittende hver for seg og lage musikk med andre musikere eller aleine: Billy Talbot, Ralph Molina og sist ankomne, Nils Lofgren (med siden 1970!).
Ti låter er samlet på albumet «All Roads Lead Home», som kom på denne månedens siste dag. «Sjefen» Neil bidrar med en liveversjon av «Song of The Seasons», en av de bedre låtene fra albumet «Barn» (2021), så han gjør det meget enkelt. Overraskende nok er ikke låtene «Crazy Horse-bråkete», men mer avslappet og i soft rock-gata – av og til på grensa til prog. Talbot og Molina har gitt ut svært lite solo, og min favoritt i dette laget er Lofgren. Han har jo gitt ut en rekke soloalbum siden 70-tallet. «All Roads Lead Home» er ikke et banebrytende album, men 43 ganske hyggelige, om enn noe ujevne, minutter for oss som bryr oss om Crazy Horse.
Av Øyvind Rønning
