De varte ikke lenge, men få band har hatt så stor betydning som dem. Lørdag 5. mai er det 50 år siden Buffalo Springfield bekreftet at eventyret var over.
Historien om Buffalo Springfield er et eventyr på godt og vondt. Om hvordan bandet ble unnfanget i et lyskryss i Los Angeles. Om hvordan andresingelen de ga ut ble en tidsriktig klassiker med evig liv. Om hvordan bandet hadde flere kreative kilder og kraftsentrum som utfylte hverandre. Men også om hvordan personligheter og egoer kom på kollisjonskurs og sendte bandet i grøfta nesten før de hadde kommet ut av startblokkene.
Møte i et veikryss
Allerede historien om hvordan Buffalo Springfield ble til peker i retning et mytisk band. For hva er vel sannsynligheten for at to musikere som så vidt har kjent hverandre i Canada, plutselig skal møtes i et lyskryss i Los Angeles ett år seinere? Mens de venter på grønt lys?
Neppe særlig stor.
Og enda mindre blir sannsynligheten for at den ene av disse to i det siste skal ha begynt å tenke på den andre, som en mulig samarbeidspartner. Men det var altså dette som slo til, da Stephen Stills vinteren 1966 ventet på grønt lys og plutselig ser den unge fyren han hadde blitt litt kjent med i Ontario i Canada ett år tidligere. Da spilte de i hvert sitt band. Nå ville Stills gjerne starte band sammen med den unge kanadieren, Neil Young.
Søkte lykken i L.A.
Siden Neil Young hadde brutt opp fra Canada og var ny i Los Angeles uten særlig mange venner, var han ikke sen å be. Sammen med kompis Bruce Palmer hadde han jo havnet i Los Angeles etter at et annet lovende bandprosjekt (med Rick James) med platekontrakt og det hele hadde gått i vasken. Nå så Young (og Palmer) nye muligheter sammen med Stills og dennes gamle bandkompis Richie Furay. Med trommis Dewey Martin med på laget var kvintetten Buffalo Springfield et faktum, og bandet livedebuterte 11. april 1966 på den legendariske Los Angeles-klubben The Troubadour.
Det gikk så bra at de bare få dager seinere fikk tilbud om å spille support for The Byrds på en liten vestkystturné. Og nå hadde Buffalo Springfield fått et så sterkt momentum at de ved hjemkomsten til Los Angeles ble husband på en annen av L.A.s aller viktigste klubber, Whiskey A Go Go. I løpet av sju uker i mai og juni spilte de seg så varme og ble så hotte at plateselskapene meldte sin interesse. Og allerede i august 1966 slapp de sin første singel, «Nowadays Clancy Can’t Even Sing».
Klassiker
Det var imidlertid den neste singelen, Stills-komposisjonen «For What It’s Worth», som sendte gruppa til topps. Den ble spilt inn før bandets debutalbum «Buffalo Springfield» ble sluppet i desember samme år, men kom ikke med på albumet.
En forklaring på dette skal være at «For What It’s Worth» rett og slett kom for seint for å få plass på albumet. Men det er også blitt hevdet at plateselskapet ikke helt trodde på potensialet til den samfunnskritiske protestlåten. Kanskje ligger sannheten et sted midt i mellom, for da en progressiv radiostasjon i Los Angeles begynte å spille «For What It’s Worth», vakte den raskt oppsikt. Da singelen i tillegg klatret høyt på hitlistene heiv plateselskapet seg rundt og ga ut en ny versjon av debutalbumet. Nå med «For What It’s Worth» som sentralt kutt.
Turbulente tider
Bare ett år etter at de startet Buffalo Springfield var bandet på alles lepper. Men også i politiets søkelys. Potrøyking var ikke populært, og hvis du i tillegg var kanadisk statsborger risikerte du å bli utvist fra USA. En skjebne som rammet Bruce Palmer da bandet tok av, og som også skapte trøbbel da innspillingen av andrealbumet «Buffalo Springfield Again» startet kort tid etter.
Det destabiliserte det unge bandet, hvor også konflikten og maktkampen mellom Stephen Stills og Neil Young snart ble synlig. Begge ønsket lederrollen og begge var lite villig til å gi produsent Ahmet Ertegün kontrollen over egne komposisjoner.
Maktkamp
Maktkampen resulterte i et album som sprikte, men som likevel ble en gedigen triumf. Det var dessvere ikke nok til å holde bandet samlet. Palmer ble utvist fra USA nok en gang, mens Youngs engasjement for Buffalo Springfield ikke var større enn at han «tok fri» fra bandet når det måtte passe ham.
Det ble etterhvert så pass ofte at det ble nokså klart at bandet sang på siste vers. Og etter en konsert i Los Angeles (Long Beach) 5. mai 1968 toget gjengen inn til managementet og bekreftet at Buffalo Springfield var historie. To år og to album etter at eventyret startet.
Mislykket gjenforening
Av kontraktsmessige grunner kom det etter oppløsningen et tredje album med Buffalo Springfield, «Last Time Around», med diverse låter som lå ferdig innspilt da gruppa sprakk. Både Dewey Martin og Bruce Palmer prøvde seinere å starte nye utgaver av Buffalo Springfield, men uten verken Stills eller Young med i rekkene var det et dødfødt prosjekt.
Det nærmeste bandet er kommet en reell gjenforening er derfor da hele gjengen – inklusive Stills og Young – i 1988 møttes hjemme hos Stills for å sondere mulighetene for en ny runde med Buffalo Springfield. Gjengen hadde to øvinger som visstnok lovte godt og avtalte en tredje. Men da Young likevel ikke dukket opp på denne (ifølge eget utsagn fordi han bare glemte det), var det den endelige spikeren i kista for Buffalo Springfield.
Hva skjedde med de andre?
At Stephen Stills gikk videre til Crosby, Stills & Nash og at Neil Young i en periode joinet dem som Crosby, Stills, Nash & Young er noe alle vet. Det gjelder også at både Stills og framfor alt Young har hatt framgangsrike solokarrierer. Men hva skjedde med de andre opprinnelige medlemmene i Buffalo Springfield?
Richie Furay startet countryrockgruppa Poco (sammen med blant andre Jim Messina som steppet inn for Bruce Palmer i BS, da sistnevnte ble utvist fra USA). Han er også mannen bak Pocos mest kjente låt, «Good Feelin To Know». I 1974 forlot Furay Poco for å starte Souther Hillman Furay Band. Det ble i praksis hans siste kjente band, for som nyfrelst fokuserte han mer på kristen musikk og ble også prest.
Dewey Martin fortsatte å spille trommer for diverse artister i ulike sammenhenger, men uten å sette noen større spor etter seg. Fikk på 2000-tallet et lite oppsving som radio DJ på satellittradio, der hans fortid og frodige fortellerevne kom til sin rett. Døde i 2009.
Bruce Palmer ga ut en nokså speisa soloplate i 1971 («The Cycle Is Complete») som sank som en stein. Spilte bass en kort periode for CSNY og i 1983 også på en turné for Young. Men slet med helse og psyke, og trakk seg tilbake fra musikkbransjen. Døde i 2004.
Av Leif Gjerstad
Les også: Hey Hey, My My; Gratulerer med 70-årsdagen!
Les også: Crosby, Stills & Nash: Legender med ett album
Les også: Neil Young: Forever Young
Les også: Crosby, Stills, Nash & Young: Veteraner ser framover
Les også: Neil Young; Jeg gjør alltid det samme, hele tida
