Jeg blinket med lyset, svingte inn og stoppet ved fortauskanten. Der traff jeg Bruce Springsteen for aller første gang. Siden er jeg blitt med på hele ferden, slik at jeg nå kan gratulere The Boss med 70-årsdagen!
Mandag 23. september fyller Bruce Frederick Joseph Springsteen 70 år, og hyllestene har allerede preget en rekke medier den siste uka. Uten i skrivende stund å ha lest noe av det som har vært skrevet, er jeg nokså trygg på hva du har fått servert.
Positive stikkord
Det har handlet om en artist som har holdt sin sti ren. Om en meget ambisiøs mann som alltid har jobbet hardt for å nå sine mål, men som aldri har glemt hvor han kom fra.
Om en mann som har hyllet arbeideren og som til tross for sin egen vellykkethet har vist forståelse for og innsikt i situasjonen til alle dem som ikke har vært like privilegert som han.
Om en artist som bedre enn de aller, aller fleste har evnet å lage episk energisk melodiøs rock med novellefortellende tekster som treffer bredt og godt.
Om en artist som også kan forvalte tradisjoner og strippe ned musikken og legge nervetrådene til den lille mann så åpne at det nesten smerter.
Om en artist som er uforskammet sprek og som fyker rundt på scenen i maratonlange konserter uten at lungene tappes for velsyngende stemmekraft av den grunn.
Om en artist som klarer alt dette med en slik troverdighet at «ærlighet» er et av de ordene som brukes mest når Bruce Springsteen som person og artist skal beskrives.
Enig!
Alt dette har du sikkert kunnet lese de siste dagene, og alt dette kunne jeg også ha skrevet. For jeg er selvsagt enig i alt, mens jeg fnyser av det mindretallet som skal være så überkule at de eneste ordene de har for Springsteen er «konvensjonell» og «sidrompa».
Alt dette kunne jeg ha sagt og skrevet, men siden det allerede er sagt og skrevet av så mange andre så lar jeg det være denne gang.
Et skjebnesvangert møte
Det som uansett framstår som veldig klart er at livet mitt fikk en ny dimensjon den kvelden jeg kjørte bil i Sundbyberg (rett utenfor Stockholm) og noen nye, ukjente toner strømmet ut av bilradioen. Det tok meg så sterkt at jeg ble nødt til å kjøre inn og stoppe opp ved fortauskanten for å kunne guffe opp og konsentrere meg om musikken. Det var våren 1973, det var Bruce Springsteen og det var «Blinded by the Light», førstesingelen fra det rykende, ferske debutalbumet hans, «Greetings from Asbury Park, N.J.».
Jeg ble fan den dagen, og jeg forble fan i mange, mange år. Plata ble importert og var omtrent spilt i stykker, når den bare drøye halvåret etter heldigvis fikk selskap av oppfølgeren «The Wild, The Innocent & The E. Street Shuffle» i platehylla. Og den overbeviste meg i slik grad at jeg ble en masete Springsteen-aktivist som prøvde å frelse mine omgivelser slik at de også kunne få oppleve dette himmelske.
Les også: LPer som tåler tidas tann
Den store nedturen
Men livet byr som kjent ikke bare på oppturer. Noen nedturer hører også med. Og min første med Brucern ble «Born to Run». Eller mer presist, hans første Europa-turné i kjølvannet av utgivelsen av tredjealbumet.
For den plata var jo bare en så voldsom maktdemonstrasjon som viste at fyren knapt kunne gjøre noe feil! Bortsett fra å legge den ene skandinaviske konserten på mini-turneen på fire konserter til Konserthuset i Stockholm 21. november 1975. Kvelden før jeg skulle ha eksamen på Universitetet i Oslo.
Jeg innså at konsert og eksamen sto i konflikt med hverandre. Jeg måtte velge, og jeg var ansvarlig nok til å slå fra meg tanken på Stockholms-tur. Men det varte ikke lenge før jeg innså den store tabben. Eksamen kunne jeg tross alt også ta om et halvår, mens det var helt uvisst når – og kanskje også om? – jeg fikk mulighet til å se en Springsteen-konsert!
Jeg hev meg derfor rundt og gjorde alt jeg kunne for å få tak i en billett til Stockholms-konserten. Men det nyttet ikke. Alt var for lengst utsolgt. Faen så jeg angret på min tåpelige forestilling om at en eksamen var viktigere enn musikk!!!
Les også: Da Leffe droppet Springsteen
Fikk ny sjanse
Så måtte jeg da også vente helt til 1981 og Drammenshallen for min Springsteen-debut. Den var til gjengjeld så fantastisk bra at den fortsatt topper den «ti beste konserter»-lista du aldri vil klare å lure meg til å sette opp.
Siden er det blitt et sted mellom 35 og 40 konserter med Springsteen i inn- og utland, og om og om igjen så har han vist at han er The Boss. På scenen svikter han aldri (hvis vi ser bort fra perioden rundt Human Touch/Lucky Town-platene for 30 år siden), og det eneste usikkerhetsmomentet er hvor bra det blir. Svaret der er som oftest «veldig bra».
Likevel er jeg på ingen måte fan av Springsteen på den måten jeg en gang var. Jeg venter ikke lenger på nye Springsteen-plater, og jeg forventer heller ikke særlig av dem. Strengt tatt kan han for min skyld slutte å gi ut flere plater uten at jeg vil bry meg særlig, og det til tross for at sisteplata «Western Stars» var en virkelig godbit og opptur.
Les også: Bruce Springsteen lyser på «Western Stars»
Aldri intervjuet ham på ordentlig
Men, skulle det komme en forespørsel om jeg vil intervjue ham, ville jeg uansett og gledesstrålende sagt ja uten å nøle. For til tross for 40 år i bransjen og utallige intervjuer med de aller fleste av de store, har jeg aldri intervjuet Springsteen på ordentlig.
Det er blitt med noen minutters småsnakk i hotellets aviskiosk første gang han var i Oslo, foruten noen ord på en minglefest noen år etter. Samt et par korte seanser ved scenekanten rett etter soundcheck, slik Springsteen har invitert til en del ganger de siste par tiårene.
Spørsmål om Bergen – eller 22. juli?
Siste gang for mitt vedkommende var for øvrig da han innledet sin Europa-turné sammen med E. Street Band i Sevilla i mai 2012. Jeg var der på oppdrag for et knippe norske aviser samt NRK, og fra en bergensavis ble jeg innstendig oppfordret til å spørre Bruce Springsteen om hva han syntes om Bergen? Han hadde jo spilt der for ikke så altfor lenge siden, og skulle snart tilbake.
Da selve dagen opprant valgte jeg å ignorere bergenavisens ønske. Det var så kaotisk nedenfor scenekanten med så mange journalister som ville ha ordet at jeg måtte kjempe intenst for å få inn et spørsmål. Og siden Bruce Springsteen skulle være i Norge 22. juli, med konserter i Oslo dagen før og Bergen dagen etter, føltes det mer naturlig å spørre Springsteen om terroraksjonen og mulig deltakelse på minnemarkeringen på Rådhusplassen i Oslo enn om hans følelser for Bergen.
Akkurat det tror jeg faktisk Bruce Springsteen ville være helt enig i.
Gratulerer med dagen, Boss!
Les også: Springsteen-ja til Utøya (arkivintervju fra 2012)
Av Leif Gjerstad
PS! Hører jeg noen spørre om hvilke album som er Springsteens beste? Skal jeg nevnte fem personlige favoritter tror jeg det må bli «Born to Run», «Nebraska», «Tunnel of Love» og ikke minst favoritten over alle, «Darkness on the Edge of Town». Så får dagsformen avgjøre om «The Wild, The Innocent & The E. Street Shuffle» eller «The River» bør bli den femte.
Les også: Et livslangt løp fra New Jersey til New Jersey
Les også: Springsteen på kino
