(Øyvind anbefaler – februar 2024)
Artistene «skuffer ut» plater for tida. Det er vanskelig å velge blant mangfoldet, og ett sted må jeg sette punktum. Men – jeg anmeldte Fay Wildhagen til toppkarakter i Dagbladet 15. februar, og her er elleve nye album fra blant andre Savoy, Frida Ånnevik, Knut Reiersrud Band, Ida Jenshus og Louien.
SAVOY: «Under»
På dagen seks år etter forrige utgivelse og nesten på dagen 28 år etter debutalbumet «Mary Is Coming» slapp Savoy 2. februar sitt sjuende album, «Under». Etter å ha hørt det noen ganger, slår det meg at Savoy burde vært atskillig mer populære enn de er, for dette er et helstøpt album som fortjener mye oppmerksomhet.
De ble riktignok belønnet med to Spellemannpriser i popklassen i 1999 og 2001 og har solgt brukbart, men det har liksom aldri tatt av. Bandet ble startet for 30 år siden av låtskriverekteparet Paul Waaktaar-Savoy (vokal/gitar m.m.) og Lauren Waaktaar-Savoy (vokal/gitar) da a-ha hadde en pause. Frode Unneland ble med på trommer. De er blitt kategorisert som et indie-band under alternativ rock-paraplyen, og kan notere seg for hitlåter som «Velvet» og «Star», men har på sine nå sju album vist at de hadde fortjent å skinne enda mer. Når jeg har gått tilbake i katalogen i forbindelse med «Under», har jeg gjenoppdaget mye fint pophåndverk.
Lauren og Paal har flyttet fra New York til Los Angeles, uten at det er lett å høre det i musikken. Som på det forrige albumet orienterer Savoy seg i retning elektronika og klassisk pop, med litt programmering og et lite hint av synth. De fengende åpningssporene «Lonely Surfer» og «Station» gir California-vibber, mens Beatles spøker i bakgrunnen på flere låter – som «Coming Down» og avsluttende «Lonesome Alone». Men – først og fremst er dette tidløs musikk. Høydepunkter: «Under» med både Lauren og Paal på vokal og nevnte «Coming Down».
FRIDA ÅNNEVIK: «VI»
Frida Ånnevik har fått Spellemannprisen for det meste hun har gitt ut siden debuten «Synlige hjerteslag» i 2010. Utrolig nok er det henholdsvis drøyt seks og sju år siden søsterplatene «Her bor» og «Flyge fra» ble utgitt. I mellomtida har hun blant annet gitt ut «Andre sanger» med norske gjendiktninger som fabelaktige «Søtten år» (et resultat av det ellers forglemmelige TV 2-programmet «Århundrets stemme» fra 2019) og singelen «Hvis verden» (2020) med Chris Holsten. Og så er hun blitt mor!
Det er et godt stykke fra «Strået», den stillferdige åpningen på debuten, til «VI» (eg. romertall 6), også tekstlig. Allerede fra start flørter hun med jazz, men det er visepop som er gjennomgående på albumet som kom tidligere denne måneden. Flere av de 13 låtene har den litt stakkato og «rastløse» formen som kjennetegner Fridas låter, men hun finner raskt den rette flyten. «Sjøl om det bare er oss her» er ei stillfaren vise som er en favoritt, mens «Toget nå i kveld» er en poplåt som bør få en sjanse på de radiokanalene som fortsatt er opptatt av kvalitet (om ikke 5.21 min. er for langt). I den fengende «gladlåten» «Danse og grine» introduseres elektropopen som hun også har flørtet med tidligere. «Vi» er ei mer stillferdig, tradisjonell vise. Mot slutten er hun tilbake i visepopsjangeren. «Hjertesteil» er en tilsynelatende personlig låt om forelskelse og avvisning («Å, jinter / De jeg ville ha / Men hva veide tungt / Når jeg ble fønni for lett») og «Gamle damer» en søt betraktning om noe som tross alt ligger langt der framme. Avsluttende «To over tolv» er med sitt tankespinn rundt et nytt år også et høydepunkt på albumet.
* Frida kan fra 12. mars oppleves på en liten turné som avsluttes med to konserter i Operaen 7. april.
KNUT REIERSRUD BAND: «Antropomorfi»
Knut Reiersrud (63 tidligere denne måneden) finner på mye «rart». Sagt på en annen måte, han er uvanlig kreativ. Forrige utgivelse var symfoniske «A New World» (2021) med Kringkastingsorkestret, en slags sammensmelting av Reiersrud og bandet og utdrag av verker fra de gamle mesterne omtalt som «samtaler med Dvorak og Beethoven», Ni år tidligere gjorde han noe liknende med Trondheimsolistene. Det ble mesterverket «Infinite Gratitude».
Noe av den samme stemningen er til stede på albumet med det litt kronglete navnet «Antropomorfi» («Menneskeliknende») med undertittelen «Songs of Human-Animal Encounters». Sangene er tilegnet uheldige dyr som ufrivillig er kommet i kontakt med oss mennesker, fra spekkhoggeren Keiko og hvalrossen Freya til hvithaien Hvaldimir og svanen Havnesjefen. Den eneste som har fått ord knyttet til seg er «Fuglens morgensang» om svarttrosten utenfor Reiersruds soveværelse – en tekst skrevet sammen med Frida Ånnevik.
Sammen med «den gamle gjengen» (fra 2006), David Wallumrød (tangenter), Nikolai Hængsle (bass), Bjørn Holm (gitar) og Andreas Bye (trommer) har gitarist par excellence Knut lagd nok et glimrende album som med et par unntak, jazz-inspirerte «Rugg» og sjølforklarende «Rockehjulet», holder seg i det myke og behagelige. Det meste er nytt for meg, men jeg er sikker på at jeg har hørt «Havnesjefen» live, en drivende blueslåt som er et høydepunkt sammen med «Keiko» (med et aldeles nydelig orgelparti) og «Hvaldimir» – begge med det mykeste gitarspillet.
ANTON RUUD: «Paztor»
Anton Ruud er ikke lenger «i terapi» og står fram under eget navn på «Paztor», som er første album på seks år. Kanskje det er hans tur til å løfte seg fra «undergrunnen» og opp til der sola skinner.
«Visetryne» med Anton Ruud i terapi var i slekt med band som Jokke & Valentinerne, deLillos og CC Cowboys. «Paztor» bygger videre på dette, men sammen med produsentene Anders Møller og Egil Arntzen spenner han over et bredere register – fra røft og råskårent til mer minimalistisk, som åpningen «Ping Pong», der det høres ut som Ruud har brukt grovt sandpapir på stemmebåndet. Tekstene er hans egne, med noen tekstbidrag fra bl.a. Tom Stalsberg og Morten Brørby. «Adjø, Hallo» er hentet fra svenske Kristofer Åström.
Med seg på laget har Ruud Andreas Slettholm (tangenter), gitarist Arne Skagen (Gluecifer), bassist Peter Larsson (Oslo Ess), produsent Møller (trommer og perk.), trommis Christian Svendsen (Cumshots) og David Børke (gitar). En artig liten detalj: Bakgrunnsvokalen på «Bengels» er ved den tidligere snøbrettkjøreren Stine Brun Kjeldaas, mens Torgeir Waldemars stemme kan høres på «Mannen som solgte blanke ark», et høydepunkt sammen med avsluttende «Når hunder ble til ulv». Et stort skritt videre for herr Ruud fra Harestua. La dette bli gjennombruddet!
IDA JENSHUS: «The Grip»
Det har vært ganske stille siden «From This Day On» (2019), ett av mange knallsterke album fra Ida Jenshus, men nå er hun endelig tilbake.
– Det er både vondt og godt å endelig gi ut «The Grip», uttalte trønderen før hennes første album på snaut fem år ble sluppet 23. februar. Hun beskriver prosessen som smertefull. Hun har åpenbart hatt ei tøff tid, og de ni låtene kretser rundt brudd, vennskap og personlig vekst. «Without Goodbye» fra 2011-12 er spilt inn på nytt med strykere og er albumets vakreste låt, en annen ble skrevet da hun bodde i Nashville i 2015. Mellom linjene skjønner vi at «det har skjedd mye de siste åra». Hun synger om pillemisbruk og vonde tanker. Det er på tide å slippe grepet, som hun synger i tittelsporet: «Almost killed myself / Now I have to learn to loosen the grip».
Jenshus slapp et par av låtene fra «The Grip» allerede i 2021 og et par til i 2023 i tillegg til en julesingel med Adam Douglas i forkant av hans juleturné – der hun var gjest. Det er mørkt, men hun ser også framover. «Only Kindness Matters» er atskillig lysere, en leksjon lært etter pandemien: «I’m stronger now, no matter what you see». Låtene har hun skrevet med blant andre Alexander Pettersen (gitar), med teksthjelp fra blant andre Kevin Salem og Martin Hagfors. Pål Brekkås (bass) gjør som vanlig en solid produsentjobb. Godt å ha Jenshus tilbake!
LOUIEN: «Every Dream I Ever Had»
Live Miranda Solberg har levert to solide album (nummer to satt sammen av to ep-er) under navnet Louien, i tillegg til at hun er medlem av Silver Lining og har gjestet på albumene til venner i det norske americana-miljøet. Her kommer ett til, et album med åtte nye låter som veksler mellom americana og «drømmende» pop.
Hun åpner forsiktig med lettere folkrock-flørtende «The Woods We Live In», men fra det vestkyst-inspirerte andresporet – og albumbeste – «Please» er låtskriveren, produsenten (sammen med Øyvind Røsrud Gundersen) og vokalisten Louien der vi er vant til å høre henne og der vi liker henne aller best, i et luftig og atmosfærisk lydbilde med akustisk gitar og strykere. Vi er inne i albumets beste sekvens, med «Quite Like This» og «Hours» som spydspisser. Låtene preges av Louiens nydelige fraseringer over et mykt komp fra gitarist Gundersen, Ole Kirkeng (bass) og Henrik Lødøen (trommer).
TOMAS ANDERSSON WIJ: «Sorgsna sånger gör mig glad»
Denne kom riktignok i slutten av januar, men den er så bra at den «presser seg inn» i februarspalta. Det er litt «konstigt» at ikke Tomas Andersson Wijs navn skinner like sterkt som Håkan Hellström, Lars Winnerbäck og Stefan Sundström i Norge. Siden 1998 har han gitt ut en drøss med kvalitetsalbum, der «En sommar på speed» (2008) er min personlige favoritt. Av sanger rager – for mange – ironisk nok hans nydelige versjon av Sven Ingvars’ «När solen färgar juninatten» fra svenske «Hver gang vi møtes», «Så mycket bättre», aller øverst.
På «Sorgsna sånger gör mig glad» gjør han opp status. Wij er en glimrende historieforteller. Tilbakelent og med en «vennlig» stemme mimrer han mykt om tida som gikk altfor fort, som i episke «L K E» (kort for «Livet kom emellan») og en oppdatert versjon av «Blues från Sverige» – 21 år etter at den ble utgitt, nå døpt «Still Got The Blues från Sverige». For ikke å snakke om tittellåten, med et nydelig strykearrangement (og referanser til store låter som «Ett bloss för Moster Lillie» og «Ett enskilt rum på Sabbatsberg»). Gi ham en sjanse om du liker svensk musikk på svensk!
INGVILD HAMMER: «Kan se stjerner»
Hun kalles norsk undergrunns førstedame og er et «rocka råskinn». For første gang siden albumet «Sylskarp» under navnet Suzy Dahl (2015) er Ingvild Hammer (55) ute med et minialbum (seks låter / 25 minutter). Mens åpningen «1000 mil» er energisk hardrock, er «Kom igjen» melodiøs poprock. «Lover deg» veksler mellom mykt og hardt og er den mest spennende produksjonen – og et høydepunkt sammen med «Ingen lys som blinker». Eneste låt som ikke når helt opp er «Blyant og papir», mens en dempa «Tomme hus» utmerker seg med en var og fin tekst.
Hammer, og ikke minst den rå attityden, minner litt om en ung Anne Grete Preus i Veslefrikk-tida tidlig på 80-tallet. Hun har vært med på over 70 innspillinger, og det har gitt henne et enormt kontaktnett i bransjen. Noen av dem stiller opp her: Nikolai Grasaasen (Morten Abel / Mods), Egil Stemkens (Hellbillies), Henrik Maarud (CC Cowboys / The Morudes), Mikael Lindqvist og Hege Lieng. Hammer og Tomas Pettersen har produsert. Denne «kortspilleren» fortjener all mulig oppmerksomhet!
BONUSTRACKS:
SCARECROWS: «Memphis Elegy EP»
21 år har det tatt Scarecrows å følge opp «Rattlesnake Law», Bandet fra Trondheim har aldri fått den store berømmelsen, men jeg skrøt av dem da jeg anmeldte et par album i 1997 og 2000. Tre singler ble sluppet i januar, men jeg har mer sans for de fem låtene om mytologien rundt Elvis som ble sluppet denne måneden.
Låtskriver, vokalist og gitarist Bjørn Grønvik & Co. spiller sjangertro countryrock med en touch av americana! EP-en omtales som en ny start for bandet på fem, og da er det håp om mer.
WE MET IN JUNE: «Loving Living»
Nordicana-miljøet har fått en ny tilvekst i kjærestene Sara Rose Zadig og Gjest Ingeson Kvåle, som i midten av måneden albumdebuterte med «Loving Living». Saras musikkinteresse ble vekket da hun som åtteåring ble foret med Fleetwood Macs «Rumours» på repeat av sin amerikanske far under en biltur i USA, men valget om å satse på musikken tok hun først da hun begynte å skrive låter til debutalbumet for to år siden sammen med Gjest. Han har på sin side fått erfaring innen musikkproduksjon og låtskriving gjennom en far som komponerer musikk for bl.a. NRK. Jeg kunne nok tenkt meg noe mer bredde og større nyanser i uttrykket, men debutalbumet består av ti smakfulle og tidvis utsøkte låter skrevet av en fersk duo som åpenbart har noe i bransjen å gjøre. Lykke til videre!
FRONTIER RUCKUS: «On The Northline»
Sag er underkjent som instrument. Sjekk ut albumfavorittene «Swore I Had a Friend» og «countrysviska» «The Machines of Summer» og kjør debatt! Fra Michigan, USA kommer låtskriver, gitarist og vokalist Matthew MiIia i spissen for Frontier Ruckus, som nå er ute med sitt første album på sju år. Ikke originalt, bare velsmakende americana og folk med banjo sentralt i lydbildet. For deg som liker artister som Sufjan Stevens, Grandaddy, Fountains of Wayne og The Avett Brothers.
Av Øyvind Rønning
Les flere «Øyvind anbefaler» her!
