Det var juli, men også England – og jeg var så nær fatale forfrysningsskader som det var mulig å komme. At jeg lever i dag kan jeg nok takke Ian Hunter for.
Sommeren 1974 bodde og jobbet jeg i Manchester, og oppsøkte stort sett de pubene og klubbene som byen kunne by på. Men mye vil ha mer, så da artistlisten til Buxton Festival med headlinere som The Faces, Mott The Hoople, Humble Pie, Man og New York Dolls ble offentliggjort var det ingen tvil. Dit skulle jeg!
Etter arbeidstid fredag 5. juli tok jeg derfor toget til Buxton, en drøy time sørøst for Manchester. Været var surt, men ingen katastrofe, så jeg hadde ikke giddet ta med meg verken sovepose eller ekstra tøy. All ekstrabagasje jeg hadde var derfor litt rock’n’roll-tobakk som lå trygt i olajakka. Det holdt lenge!
Drittvær
Da jeg kom inn på festivalområdet, forverret vilkårene seg raskt. Vinden blåste opp, regnet pisket og gradestokken sank og sank. Men no problem. Jeg trosset uværet og så både Wally og Horslips, men ble så kald og våt at jeg måtte søke tilflukt i et megatelt.
Der traff jeg et par i begynnelsen av 20-årene, John og Sue. De hadde også flyktet fra uværet, men var likevel litt bedre forberedt enn meg og hadde både regntøy og soveposer. Vi gjorde derfor et nytt forsøk og gikk ut igjen da Man begynte å spille. Men nå hadde vinden blåst opp til storm, og skyene tømte alt innhold de måtte ha. Og selv om det var sommer, var det isende kaldt.
Vi ble nødt til å gi opp Man, spesielt som det allerede hadde blitt store forsinkelser på grunn av været som hadde tatt feil på sommer og vinter. Vi fant i stedet et ledig hjørne i det store teltet og prøvde å krype så tett inntil hverandre som mulig, for å holde varmen.
Gjennomfrossen
Kanskje gikk det sånn noenlunde ok for dem, men for meg ble det bare verre og verre. Kulden hadde for alvor tatt bolig i kroppen og det var en grense for hvor tett innpå John og Sue jeg kunne ligge uten å overskride intimsfæren.
Litt over midnatt skjønte jeg at det var umulig å sove. Jeg måtte finne et sted med varme. Jeg var bunnfrossen og gjennomvåt, der jeg skled framover i gjørma, i jakten på en varmestue. Og da jeg endelig så et Røde Kors-telt øynet jeg håp om at redningen var nær. Men dessverre, vaktene kunne fortelle at kapasiteten allerede var sprengt, og at de behandlet folk for frostskader (ja, det var sommer, men det var det de sa…). De hadde derfor ingen mulighet til å ta meg inn, men de kunne i det minste gi meg en varm kopp te.
Backstage
Da de kom med kruset grep jeg det begjærlig med begge hender. Problemet var bare at jeg ristet så voldsomt at all teen skvulpet ut og koppen var tom før den nådde munnen. I medfølelse hentet vakta et nytt krus, som han holdt opp til munnen min, slik at jeg kunne få det i meg.
Jeg takket og var på vei til å gå ut i natta igjen, men så så elendig ut at vakta forbarmet seg over meg og brøt noen regler underveis. Han ba meg bli med ham, og holdt rundt meg mens han satte kursen mot et annet telt. Han forklarte at jeg nå var backstage, i en bar beregnet på musikerne. Siden det var natt, var det trolig ingen der, så jeg kunne legge meg på en sofa innerst i rommet.
Redningen
Jeg var fortsatt så bunnfrossen at selv med et teppe over lå jeg og skalv og ristet så voldsomt at jeg knapt registrerte at det hadde kommet en gjeng borte i baren. Ikke før en av dem kom bort til meg og spurte «Are you allright, kid», og lurte på om han kunne hjelpe meg med noe. Jeg var så forkommen at jeg ikke klarte å gi noe vettugt svar, men så likevel straks at det var kveldens headliner, Mott the Hoople-vokalist Ian Hunter som bekymret sto bøyd over meg.
På eget initiativ hentet han først noen ekstra pledd og deretter en kopp te. Han ba meg ta av den gjennomvåte jakka, drikke teen og bredte pleddene over meg, mens han sa «Try to get some sleep now». Jeg takket, drakk teen og krøp sammen under pleddene der søvnen etter langt og lenge til slutt omfavnet meg.
Da jeg våknet neste formiddag følte jeg meg bedre, men fortsatt så pass elendig at jeg skjønte at det eneste jeg kunne gjøre var å forlate festivalen og dra hjem til Manchester igjen. Der ble jeg sengeliggende i tre dager og superforkjøla i flere, før livet så sakte vendte tilbake til normalen.
Are you that kid?!
På forhånd hadde The Faces og Mott the Hoople vært to av Buxton-bandene jeg aller helst ville se. Ingen av dem fikk jeg med meg, men Ian Hunter fikk jeg i det minste oppleve live noen ganger de neste par tiårene. Traff briten gjorde jeg likevel ikke før på 00-tallet, da jeg intervjuet ham et par ganger i løpet av et par år.
Under vårt første møte ble det ikke naturlig å nevne Buxton-episoden, men mot slutten av seansen den andre gangen kunne jeg ikke dy meg lengre, men fortalte om opplevelsen i 1974. Ian Hunter så storøyd på meg før han langsomt hoderistende endelig utbrøt «Are you really THAT kid?!». Han ble sittende taus og ristet mer på hodet før et smil spredte seg over leppene mens han tilføyde at han var glad for å se at jeg faktisk hadde overlevd.
Han fortalte også at Mott the Hoople den kvelden hadde hatt en lang diskusjon om de skulle gå på scenen eller ei. De fleste tilskuerne hadde jo gitt opp og vannet pisket så vannrett i lufta at de var alvorlig redde for å bli «electrocuted». Men de ble til slutt enige om at de ikke kunne skuffe fansen som hadde holdt ut og trosset stormen på grunn av dem, så de stilte seg opp aller lengst bak på scenen, så langt unna uværet som mulig, og gjennomførte settet før de lettet sa takk for seg. Og oppsøkte baren hvor Ian Hunter fikk øye på THAT kid som lå der og skalv.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ian Hunter håner landsmenn (arkivintervju fra 2007)
