Siden han dukket opp i det nye og banebrytende bandet Roxy Music tidlig på 1970-tallet, har Brian Eno gjort så mye rart at selv de mest hardbarka fans trolig får trøbbel dersom de skal prøve å rekapitulere karrieren hans. Men jeg regner med at de i hvert fall vet at han ble født 15. mai 1948!
Roxy Music, soloplater, David Bowie, U2, Talking Heads, ambient, sanger for flyplasser, microsoft, videoer, installasjoner og så videre og så videre i det uendelige. Brian Eno må trolig være den viktigste og mest innflytelsesrike ikke-musikeren innen kontemporær musikk de siste 50 årene. Det er i grunn så mye å si og skrive om Brian Peter George St John le Baptiste de la Salle Eno, at jeg i denne omgang overlater den store fortellingen til noen andre.
I stedet nøyer jeg meg med å markere 70-årsdagen hans med en liten historie som muligens kan si litt om hvem han er. Om den gangen jeg møtte Brian Eno tre ganger i løpet av to dager, og kom hjem med mye bra, men ikke helt det NRK ville ha.
Album med John Cale
Året var 1990 og Brian Eno hadde nylig gitt ut albumet «Wrong Way Up», sammen med John Cale. Vi hadde hørt rykter om at innspillingen ikke bare hadde vært enkel, det hadde visstnok vært store konflikter mellom de to personlighetene underveis.
Alt dette pirret nysgjerrigheten så pass at da jeg fikk nyss om at han skulle holde en forelesning på Handelshögskolan i Stockholm kontaktet jeg plateselskapet for å sjekke mulighetene for intervju. De helt store forhåpningene hadde jeg kanskje ikke, men svaret kom både kjapt og positivt. Brian Eno snakker gjerne med deg, men ber om at du også er til stede på forelesningen.
Brian Eno foreleser for handelsstudenter
Dermed tok jeg turen til Handelshögskolan i Stockholm, der Brian Eno skulle forelese om kulturens rolle i det postindustrielle samfunnet (eller noe liknende). Det ble en overraskende interessant seanse, men det jeg framfor alt husker er Brian Enos måte å bearbeide studentene på.
Da han startet forelesningen ba han de unge svenskene i salen bruke mentometerknapper til å si hvorvidt de mente kultur spilte en viktig rolle i livene deres eller ei? Bare 20 prosent av de velfriserte handelsstudentene svarte ja, mens hele 80 prosent altså mente at kultur var av underordnet betydning for dem.
Den neste timen utvidet Eno kulturbegrepet (men uten å blande inn idrett i det hele!) og brukte både interessante og morsomme metaforer og begreper til å viske ut velkjente og skisse opp nye grenser for hva kultur kunne være. Og da forelesningstimen endelig nærmet seg slutten, avrundet han det hele med å stille studentene det samme spørsmålet på nytt. Men nå hadde stemningen snudd. Nå svarte 70 prosent «ja» og bare 30 prosent nei på spørsmålet om kulturen spilte noen rolle i livene deres.
– Det gjenspeiler bare hvordan nesten alt i samfunnet er. Vi har våre forutinntatte holdninger til noe, om hvordan ting skal være. Du finner den i rocken, du finner den i politikken og du finner den her, kommenterte Brian Eno da vi hilste kjapt etter seansen.
Sammen med andre avisjournalister
Det var morgendagen som var «min» dag, da jeg skulle få intervjue ham to ganger. Først som avisjournalist sammen med et knippe svenske journalister, deretter et separatintervju som radiojournalist for NRK.
Seansen sammen med de andre journalistene forløp greit, selv om opplegget rundt det ferske albumet med John Cale var merkelig. Han hadde på forhånd gitt beskjed om at han ikke ønsket å kaste bort mer tid på det prosjektet (på grunn av de interne stridighetene?), og hadde derfor skrevet et utførlig og detaljert dokument om innspillingen fra A til Å. Der sto alt vi trengte å vite. Dermed kunne vi heller bruke tida på viktigere ting. Mente Brian Eno.
Litt rart kanskje at de svenske journalistene aksepterte det sånn uten videre, men jeg velger å tro at det mer skyldtes at det uansett var så utrolig mye annet å snakke med Brian Eno om, enn unnfallenhet overfor en stjerne. De hadde jo uansett notatene til Eno om «Wrong Way Up».
Alene med Eno
Jeg hadde imidlertid allerede på forhånd bestemt meg for at jeg måtte spørre Brian Eno om «Wrong Way Up»-samarbeidet med John Cale. Men jeg hadde også bestemt meg for å vente med spørsmålet til jeg var alene med ham. Da kunne jeg jo spille på at et notat er dårlig radio.
Da jeg etter en liten pause benket meg sammen med ham for tredje gang i løpet av to dager, nærmet jeg meg derfor langsomt grøten. Radiointervjuet ble jo på mange måter et konsentrat av den tidligere avisseansen, og jeg tenkte det var greit å gjøre unna det, før vi nærmet oss ukjent – og kanskje også forbudt – mark.
Men når spørsmålet om John Cale og «Wrong Way Up» endelig kommer får jeg ikke noe svar. Han ser bare lenge på meg. Virker verken sinna eller sur, bare heller litt trist og lei. Før han beklagde seg med at «vi var jo enige om at vi ikke skulle snakke om den plata. Jeg har jo allerede fortalt alt om den i pressemeldinga du har fått».
Dette er radio
Joda, jeg vet jo det, men dette handler om radio, prøvde jeg meg. Det er mange som er opptatt av Eno/Cale-plata, og radiolytterne vil mye heller høre Brian Eno snakke om den enn bare å få et referat fra meg. Igjen ser han på meg lenge, før han sier «ok» og legger ansiktet i folder mens han tenker på hva han skal si.
Men den gang ei. Etter en liten tenkepause løfter han blikket og ser på meg nok en gang, mens han rister langsomt på hodet. «I’m sorry. I don’t mean to be mean. But I just can’t raise any enthusiasm for that question».
Dermed fikk verken jeg eller norske radiolyttere høre ham si noe om plata. Men husker jeg ikke helt feil, tok jeg i det minste med «I can’t raise any enthusiasm»-uttalelsen i NRK-intervjuet.
Seinere har jeg noen ganger fundert på om det var et utslag av britisk arroganse eller bare et uttrykk for en litt spesiell stjerne. Eller kanskje det går ut på det samme?
Av Leif Gjerstad
Les også: Brian Eno – et musikalsk fENOmen (arkivintervju fra 1990)
Les også: John Cale: Ukas bursdagsbarn (fra mars 2017, i forbindelse med Cales 75-årsdag)
