Jeg kom med egen bil til Drammenshallen, men etter konserten med U2 var det broderen som måtte kjøre den tilbake til Oslo. Selv måtte jeg ta bussen, sammen med Bono.
Det var en gang i en fjern fortid… som jeg hadde en del kontakt med U2, og da framfor alt Bono. Det startet sommeren 1980, da jeg så dem på en festival ved Leixlip Castle utenfor Dublin og mer eller mindre mot min vilje ble shanghaiet av manageren til å treffe de fire unggutta i U2 backstage. (Den historien kan du lese her!)
Siden dette var før de hadde albumdebutert og dette (ifølge gutta selv) var første gang en journalist utenfor de britiske øyer hadde intervjuet dem, fikk vi litt spesiell kontakt som varte noen år. Men, for hvert år klatret de noen trinn oppover på stjernehimmelen. Og slik musikkbransjen fungerte betød det samtidig at de ble litt vanskeligere tilgjengelig for hvert år som gikk.
Only national, not regional
Det fikk jeg for alvor erfare da de 23. januar 1985 skulle spille i Drammenshallen. Jeg hadde nettopp sluttet i Dagbladet og begynt å frilanse, og godt hjulpet av tida i Dagbladet hadde jeg fått kontakt med flere aviser som gjerne ville bruke det jeg skrev.
Men selv om Adressa, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad (som var noen av de jeg leverte til) samlet hadde større opplag enn Dagbladet, representerte de bare «regional press», og U2s kvinnelige tour manager hadde gitt det norske plateselskapet klar beskjed om at bandet bare ville snakke med «national press».
Det norske plateselskapet gjorde det de kunne for å få meg med, men til ingen nytte. «Only national press» var mantraet fra tourmanageren. Jeg var utelukket fra det gode selskap.
Møte i døra
Konserten i Drammenshallen dro jeg selvsagt på likevel, og da den var over og massene på vei ut, ventet jeg ut køen ved å snakke med Terje Engen, sjefen for det norske plateselskapet. Han sto i åpningspassasjen inn til backstageområdet, og like i nærheten sto også tourmanageren til U2. Men mens jeg står der og snakker med Engen, kommer plutselig Bono gående forbi, ser meg og stopper opp. «Hi, I didn´t see you earlier today?» sier han blidt spørrende.
«No. I wanted, but I wasn´t allowed» svarer jeg. Bono spør raskt og synlig overrasket «Why?». Og da jeg, med tourmanageren som tilhører, kort forteller hvorfor utbryter han kontant: «Fuckin bullshit. Come on. Let´s go to our dressingroom!».
Og videre på bussen
Der ble vi snakkende noen minutter mens bandet gjorde seg klar for avreise, men da vi skal forlate garderoben spør Bono om jeg ikke kan bli med på bussen og sitte på med dem inn til Oslo, så får vi litt bedre tid til å snakke. Det syns jeg selvsagt er en god idé, og ber han vente litt mens jeg småspringer tilbake til åpningen til backstageområdet hvor broren min Peter står og venter. Jeg gir ham bilnøklene, så han kan ta bilen tilbake, og løper tilbake til Bono. Og blir med på bussen hvor vi deler en toseter sammen hele veien inn til Oslo.
Denne gangen sier tour-manageren ikke «national press». Faktisk sier hun ingenting, verken når vi skal forlate garderoben eller når hun som sistekvinne går ombord på turnébussen og passerer setene hvor Bono og jeg sitter. Heller ikke når jeg i Oslo 45 minutter seinere sier ha det til bandet og Bono. Men at hun ignorerte meg spilte ingen rolle. Jeg hadde jo fått møte bandet og jeg hadde fått mitt intervju.
Av Leif Gjerstad
Les også: Politikk uten paroler (intervju fra 1985)
Les også: Forsøker å bevare idealene (intervju fra 1983)
Les også: The Edge – på kanten til noe godt (intervju fra 1992)
