Det første norske intervjuet med U2 fikk du aldri lese. Dagbladet så ikke vitsen i å bruke plass på «et ukjent band fra Irland».
Mandag 27. juli er det nøyaktig 35 år siden jeg traff og intervjuet U2 for aller første gang, en søvnig søndag ved Leixlip Castle litt utenfor Dublin. De fire unge irerne sto et stykke ned på festivalplakaten, hvor The Police tronet aller øverst, og med Squeeze, John Otway og lovende Q Tips (med Paul Young som vokalist) på trinnene nærmest under.
På ferie, på jobb
Jeg var egentlig i Eire på ferie, men en festival med datidas hotteste band The Police fristet både meg og Dagblad-redaksjonen hjemme i Oslo, så jeg dro på festivalen som «journalist på jobb».
Jeg kom tidlig, og mens det ukjente bandet lengst ned på lista begunte å spille, gikk jeg rundt på festivalområdet og sjekket alle salgsbodene med smykker, t-skjorter og alt det andre som gjerne selges på festivaler.
Oppmerksomheten var rettet mot alle andre steder enn scenen, men mens jeg studerte utvalget i en frikete salgsbod snek seg likevel lyden fra bandet som nettopp hadde gått på inn bakveien.
De hadde en pønkete energi med stor melodisk teft, og langsomt, men sikkert fikk de meg til å trekke nærmere scenen. Jeg ante ikke hvem det var eller hva de het, men jeg ble fascinert av de fire unge irenes sprudlende entusiasme og store engasjement, frontet av en energisk vokalist med store fakter og en høyhalset hvit genser som i varmen snart ble erstattet med en oppkneppet skjorte. Hvit, den også.
Jeg forhørte meg med de som sto nærmest meg om hvem de var, men fikk ikke noe svar. I hvert fall ikke noe jeg klarte å forstå gjennom larmen fra scenen. Settet var kort og konsist, og i pausen før neste band brukte jeg mitt backstagepass som journalist til å gå bak, for å få noe å spise og drikke i presseteltet.
Bli med, prat med dem!
Mens jeg sto ved buffetbordet kom jeg i prat med en ung ire. Uskyldig spurte jeg om han visste hvem som hadde spilt rett før. Han fortalte at det var U2 og spurte kjapt tilbake om jeg hadde likt dem. Det bekreftet jeg og lirte av meg en setning eller så om «great energy, good songs and charismatic singer».
Det likte fyren helt klart å høre, trykket ivrig min hånd og presenterte seg: «Paul McGuiness, manager til bandet du nettopp har hørt». Da han like etter forsto at jeg var journalist «from Norway» ble han enda mer begeistret og ville ha meg med for å møte bandet.
Jeg takket høflig nei, og forklarte at jeg egentlig ikke hadde tid, at jeg ikke kjente dem og at det jo uansett var uaktuelt for en norsk dagsavis med et intervju med dem.
McGuiness hadde forståelse for det meste, bortsett fra at det ikke var noen god grunn til ikke å hilse på dem, så til slutt ga jeg opp og ble med.
Det krevde åpenbart mindre av meg å bli med enn å stå imot. Gutta befant seg dessuten bare noen få meter unna, så det ville verken kreve mye eller ta særlig med tid.
Entusiastiske irer
De fire unge musikerne var fortsatt høyt oppe etter konserten (som jeg i ettertid har fått høre var deres første utendørs noensinne), og spesielt vokalisten Bono sprudlet over av entusiasme og vennlighet. Han fortalte ivrig om bandet og prosjektet deres, mens alle fire virket barnslig begeistret over å treffe en utenlandsk – tenk, utenlandsk! – journalist. Wow! Og hele veien fra Norge, da!! WOW!!!
Imens løp Paul McGuiness bort og hentet et eksemplar av bandets debutsingel «Another Day», gitt ut på CBS.
De hadde nettopp gitt ut en ny singel også, men den hadde han dessverre gått tom for, fortale han. Samtidig som han informerte om at U2 ville komme med debutalbumet sitt seinere samme høst. Det ville derimot komme på Island Records, siden CBS ikke hadde stor nok tro på bandet til å ville gi ut mer enn den ene singelen jeg hadde fått..
Police, Squeeze – og U2
Jeg takket for plata og ønsket gutta lykke til framover, mens vi ble enige om at jeg måtte komme og si «hi» dersom de noen gang kom til Oslo for å spille – eller om jeg kom til Dublin igjen.
Jeg ble så pass sjarmert av bandet at da jeg hakket ned linjene om Police og The Squeeze for Dagbladet (ikke plass til U2 i den saken) skriblet jeg også løst ned det jeg husket fra praten med de unge irene. Jeg hadde jo ikke notert noe mens vi snakket, og hele settingen var så pass kaotisk at det ble litt vanskelig å få noe ordentlig ut av det. Men et kort, lite intervju med et lovende irsk band kunne det kanskje likevel bli?
U2 = dårlig idé
Det syntes ikke Dagblad-redaksjonen, da jeg et par dager seinere var tilbake i Akersgata. Et helt ukjent irsk band som ikke en gang hadde gitt ut LP? Og som vi ikke har bilde av? «Kutt ut a’Leif!» og lett oppgitt hoderisting var svaret forslaget mitt fikk.
Jeg skrev likevel ut et kort intervju med bandet, basert på mine noe kaotiske notater, og leverte snaue to halvflak (som vi kalte det den gangen) på totalt ca 25 linjer til kulturdesken.
Bare i tilfelle. De kom jo med album seinere i høst, så kunne jo være vi fikk plass og bruk for intervjuet da, foreslo jeg.
Endte i søppelkassa
Tre måneder seinere debuterte U2 med albumet «Boy», og fikk straks meget gode kritikker rundt om. Det økte også interessen i Dagbladet for likevel å bruke intervjuet, og de spurte om jeg hadde det. Men jeg hadde jo levert det til desken, så det lå vel der?
Så lenge etterpå gjorde det selvsagt ikke det, og på spørsmål om jeg trodde jeg kunne gjenskape intervjuet sa jeg (muligens litt furtete?) nei.
Det hadde vært en så pass kaotisk og løs prat at det ville bli altfor vagt og unøyaktig, forklarte jeg. Og siden dette var noen år før PCen kom inn i redaksjonen, lå det heller ikke elektroniske lagret.
Dermed endte det første U2-intervjuet med en norsk journalist i søplebøtta, uten å ha blitt satt på trykk.
Men i minnet lever møtet fortsatt, og seansen ved Leixlip Castle ble en døråpner inn til bandet som jeg som journalist dro nytte av og som musikkinteressert hadde stor glede av gjennom hele 1980-tallet. Men det er en helt annen historie, som vi får komme tilbake til ved en seinere anledning.
Av Leif Gjerstad
Les også: U2 – Politikk uten paroler (arkivintervju fra 1985)
Les også: Konserter jeg minnes, del 1
